I have a dream
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Det var vanskelig å være i Washington DC under valgkampen uten å tenke på talen til Martin Luther King Jr. i august 1963 – I have a dream. ”I have a dream that my four little children will one day live in a nation where they will not be judged by the color of their skin but by the content of their character.” 45 år seinere får barna hans oppleve Barack Obama som president.
De fleste av oss har drømmer og visjoner for fremtiden. Forskere drømmer om det store gjennombruddet som vil føre forskningsfeltet et langt skritt fremover. Sammen drømmer vi om å sette norsk forskning på det internasjonale kartet.
Det er viktig at vi har drømmer og visjoner. Det kan hjelpe oss i å tenke ut hva vi må gjøre sammen for å nå disse drømmene – ofte blir vi kanskje vel kortsiktige i tankegangen vår.
En av mine drømmer er at Norge bestemmer seg for å bruke forskning og høyere utdanning som et mål for å sikre framtiden for landet. En ny folkebevegelse som skal bygge landet for å møte utfordringene når oljen er borte.
Med pengene vi har i oljefondet kunne vi gjennomføre en satsing som Europa aldri før har sett maken til. En nasjonal satsing som kunne samle hele folket mot et felles mål.
Vi kan investere i forskningsinfrastruktur som vil tiltrekke seg de unge kloke hodene og legge til rette for internasjonalt samarbeid. Vi kan styrke høyere utdanning og gjøre utdanning i Norge til en internasjonal rekrutteringsarena av de beste studentene. Vi kan bruke forskning og utdanning som et virkemiddel i arbeidet for fred og samarbeid.
Ut fra dette vil nye bedrifter og nytt næringsliv etableres og dermed skape nye arbeidsplasser. Det trengs hvis vi fortsatt skal opprettholde et velferdssamfunn.
Sentrene for fremragende forskning har blitt slike internasjonale samlingspunkt. Her samles unge lovende forskere fra hele verden.
Når det gjelder eget universitet så har jeg mange drømmer. NTNU har unike muligheter til å skape noe helt spesielt. Professor Ole Gjølberg ved Universitetet for miljø- og biovitenskap viste tidligere i år hvordan de beste studentene fra de videregående skolene begynner ved NTNU – over 60%. Det er et meget godt utgangspunkt for suksess. Jeg tror at det ville vært mye mer brukt i markedsføringen i andre land.
Med den teknologiske hovedprofilen med sivilingeniørutdanningene og solide samfunnsvitenskapelige og humanistiske fagmiljøer i tillegg til medisin, har NTNU en mulighet til å skape de nødvendige samlingspunktene på tvers av tradisjonelle faggrenser. Et laboratorium for samhandling i tverrfaglighet.
Vi har SINTEF i Trondheim som nabo og samarbeidspartner – forskningsstiftelsen som ble etablert av professorene ved gamle NTH. SINTEF er faglig og kulturelt sammenvevd med NTNU. SINTEF er et forskningsinstitutt som er viktig for Norge – ikke minst for næringslivet og de gjør det godt.
NTNU og SINTEF har et felles strategisk mål om å bli internasjonalt fremragende sammen, men vi får det ikke alltid helt til. Det er ikke enkelt å være partnere og tidvis konkurrenter – samboere og tidvis særboere. I mine drømmer er SINTEF og NTNU knyttet sammen i en felles organisatorisk enhet. I Danmark har de nylig slått sammen universitetene med de store forskningsinstituttene.
Vi har et av verdens mest moderne universitetssykehus – St.Olavs Hospital hvor universitet og sykehus er integrert i de samme bygningene. Her kan vi skape en unik forskningsarena mellom basalforskere, klinikere, teknologer, studenter og pasienter. I følge et internasjonalt panel som evaluerte NTNUs tematiske områder så bygger vi et sykehus som er unikt globalt.
Jeg nevnte for et par uker siden Øya helsehus. Her har Institutt for samfunnsmedisin flyttet inn i et bygg med sykehjem og sykepleierutdanning. Her skal vi realisere helseministerens drøm om økt samhandling innen helsetjenesten på tvers av forvaltningsnivåene gjennom forskning og utdanning.
Egentlig så behøver ikke det jeg skriver her være en drøm. Vi har i Norge muligheter til å gjennomføre drømmene våre for forskning og høyere utdanning. De er i alle fall nærmere en realisering enn hva Martin Luther King Jr følte da han sto foran menneskemengden i Washington DC.
Et lite apropos – vi klager over viljen til å satse på forskning. Samtidig sender vi titusener av ferdigutdannede studenter ut fra universitet og høgskoler årlig. Hvorfor har vi ikke klart å gjøre de til frontsoldater for en slik endring. Er det kanskje noe vi kan gjøre bedre?