National Health Service (NHS) i Storbritannia er en stor global forskningsaktør innen medisinsk forskning. De bruker en prosent av budsjettet på forskning, rundt en milliard britiske pund GDP, som tilsvarer et beløp på mellom 11 og 12 milliarder norske kroner.

Pengene til forskning fordeles på fire områder. Det er stillinger, infrastruktur, systemer og forskning. I stillinger ligger det ulike forsker- og utdanningsstillinger hvor personene er ansatt i sykehus, på universitet eller i organisasjoner som driver forskning. Infrastruktur omfatter forskernettverk, enheter for klinisk forskning og ulike forskningssenter. Systemer er webbaserte løsninger for å håndtere helse- og omsorgsforskning, som er tilgjengelig for alle som driver slik forskning i Storbritannia.

Forskning innbefatter forskningsprosjekter som ledes av meritterte universitetsansatte eller erfarne klinikere, samt ulike forskerskoler. Hensikten er å fremme forskning som kan gi bedre pasientbehandling og tjenester innenfor NHS i tillegg til klinisk forskning.

I Storbritannia har NHS et tett samarbeid med forskningsrådet, Medical Research Council (MRC), om grenseoppgangene mellom hvem som finansierer hva av medisinsk forskning. NHS finansierer ikke ren basalforskning eller forskning med bruk av forsøksdyr som overlates til MRC.

The National Institute for Health Research (NIHR) er overbygningen for forskningen som drives i NHS. De har som oppgave å sikre at den forskningen NHS støtter går til de beste forskerne, at de har de beste forskningsfasilitetene, og at det drives fremragende forskning til beste for pasientene og samfunnet.

En av to hovedaktører som håndterer forskningen er NIHR Evaluation, Studies and Trials Coordinating Centre (NETSCC) som er plassert på University of Southampton. De har ansvaret for fem store forskningsprogram. Drivkraften i programmene er å bidra til å tette kunnskapshull til beste for pasientene.

Et av programmene er Health Technology Assessment som ble etablert i 1993, den største aktøren i Storbritannia for å finansiere kliniske studier. For tiden har programmet mer enn 300 aktive studier. Studiene publiseres fullt ut i Health Technology Assessment, men samtidig også i ordinære tidsskrift. I løpet av de siste fem årene har studiene resultert i blant annet 65 artikler i British Medical Journal, sju i New England Journal of Medicine og 43 i The Lancet.

Omtrent halvparten av de kliniske studiene er motivert ut fra at relevante aktører har identifisert områder hvor det trengs ny kunnskap. Så gjennomføres en prosess for å konkretisere problemstillingen og denne prosessen involverer ulike fagpaneler og brukergrupper. Den andre halvparten er motivert ut fra forskernes identifisering av aktuelle problemstillinger og iblant ut fra en mer tematisk utlysning. Brukerperspektivet er forventet ivaretatt via begge disse veiene inn til kliniske studier.

Nå kan det selvfølgelig argumenteres med at all klinisk forskning er motivert ut fra behovet for ny kunnskap med mål om å tette et kunnskapshull. Det spesielle her er at det gjennomføres en vurdering av om kunnskapshullet er interessant nok for NHS og om det er verdt investeringen. Det som er helt klart er at kravet til kvalitet på studien er av like stor betydning som relevansen av kunnskapshullet. I forrige uke møtte jeg Tom Kelly som er direktør for Research Delivery and Impact ved NETSCC. Han beskrev prosessen som to hinder som måtte passeres og at innvilgningsprosenten på prosjekter er rundt 15 prosent.

Tom Kelly som selv er universitetsansatt, kunne fortelle at de aller fleste kliniske studiene i Storbritannia gjennomføres av universitetsansatte. I følge Kelly er NHS mest opptatt av kvaliteten på forskerne og forskningsprosjektene. Han fortalte også at i Storbritannia er universitet og sykehus sett på som likeverdige partnere i forskningen.

Norske helsemyndigheter bruker ofte Storbritannia som en inspirasjonskilde for ulike tiltak og tilnærminger. Det gjelder også på forskningsområdet. Derfor er det godt at anbefalingene i HelseOmsorg21 er i tråd med praksisen i Storbritannia om å bygge ned skillet mellom helseforetak og universitet i gjennomføringen av klinisk forskning. Det viktigste må være at vi gjennomfører fremragende forskning som kan fremme behandlingen og livskvaliteten til pasientene i den norske helsetjenesten. Det innebærer også at brukerperspektivet er ivaretatt.