I touch the future, I teach

Sist helg var jeg i Praha på en kongress om «faculty development». Jeg har ikke klart å finne et godt norsk begrep, men det handler om å bygge kompetanse og utvikle de ansatte på fakultetet for å fremme blant annet læring. Det handler altså ikke først og fremst om fakultetet, men om å utvikle enkeltindividene slik at fakultetet når de målene som er satt.

Det var svært inspirerende å få et innblikk i det store kunnskapstilfanget innen medisinsk og helsefaglig utdanning. Det finnes i dag mye forskning om hva som er de beste pedagogiske tilnærmingene på ulike læringsarenaer. Hensikten er å gi bedre læring og som endelige endepunkt gi bedre helsetjeneste for befolkningen.

Tidvis er det et paradoks at glimrende forskere som er opptatt av å fremme de siste forskningsresultatene innen helseforskningen til beste for pasientene, ikke er like opptatt av ny kunnskap om utdanning. Det finnes fortsatt solide forskere som hevder at forelesninger er bedre enn smågruppeundervisning, at pugging og intern konkurranse mellom studentene gir bedre leger og at alt helst burde være slik det var for 20-30-40 år siden.

Jeg har alltid sagt at hvis vi skal endre hvordan helsetjenesten fungerer, så må vi begynne med studentene. De har ingen forutinntatte holdninger om hva som er best. En av foreleserne i Praha mente at vi må begynne med de vitenskapelige ansatte og læringsmiljøene på universitetene hvis vi skal forbedre helsetjenesten. Det er et godt poeng. Det er ikke lett å fremme endring hvis studentene opplever en praksis som er motsatt av læringsmålene.

På konferansen var gjennomgangstonen fra mange av toppuniversitetene i verden, at det er viktig å gi universitetslærerne langt mer kompetanse til å gi utdanning. Det innebærer også mer veiledning underveis. Å øke utdanningskvaliteten er viktig for både å sikre kvaliteten av de nyutdannede legene, men også holde posisjonen som et attraktivt universitet.

National University of Singapore er et av toppuniversitetene i Asia. De har forlatt tanken om at hovedmålet er å være et tungt forskningsuniversitet. De har nå satt seg et mål om å ha balanse mellom forskning og utdanning, og også vektlegge samfunnsoppdraget som et nasjonalt universitet. De er overbevist om at vektleggingen av utdanning skal sikre at de beholder posisjonen som et av verdens beste universitet.

Jeg ble også i godt humør av å få bekreftet at vi har en moderne og god studiemodell i Trondheim. Tidlig pasientkontakt, smågruppeundervisning, praksis fra alle deler av helsetjenesten, ferdighetslaboratorier, simulatorsenter, kommunikasjonsundervisning og vektlegging av læring i et godt studiemiljø, er alle viktige elementer for å gi en god medisinutdanning. Kanskje skal vi bli enda bedre i å kunne systematisere de ulike læringselaktivitetene våre i lys av stadig ny kunnskap.

Jeg er også glad for at vi har startet en gjennomgang av medisinutdanningen vår. Vi må med jevne mellomrom stoppe opp og vurdere om det er elementer som mangler i utdanningen og elementer som bør fjernes. Konferansen i Praha ga mange spennende innspill i denne prosessen.

Vi er privilegert som får arbeide med fremtidens helsepersonell og studenter generelt. Det gir oss en unik mulighet til å bli med inn i fremtiden – de vi utdanner skal arbeide i 30-40 år. På konferansen hørte jeg et sitat jeg har hørt for mange år siden, og som jeg fortsatt synes sier dette svært godt. Sitatets opphav er omdiskutert. Noen tillegger det læreren og astronauten Christa McAuliffe som døde i romfergen Challenger i forbindelse med oppskytningen i 1986. Sitatet er: «I touch the future, I teach».

PS. I vår testet vi ut teambasert læring (TBL) ved fakultetet. Professor Ivar Skjåk Nordrum blogger denne uka om erfaringene.