Dette blogginnlegget handler ikke om svarte tangenter på pianoet eller utskårne elefanter. Utgangspunktet er igjen en kulturell opplevelse – denne gangen i form av en bok.

Jeg har siste uka lest Ibenholt av Ryszard Kapuscinski (1932-2007). Det er både en reise i tid fra slutten på femtitallet fram til vår tid og en reise gjennom ulike deler av Afrika. Det er en uvanlig fortelling om et fantastisk kontinent beskrevet av en polsk journalist på en litt annen måte.

Selv om jeg føler meg over gjennomsnittlig interessert i internasjonal politikk og moderne historie, slår det meg hvor lite jeg egentlig kan om Afrika. Han forteller om Ghana, Eritrea, Rwanda, Somalia, Liberia, Uganda og Zanzibar og jeg lurer på om jeg har sovet i timene.

Ta for eksempel Rwanda. Vi har alle hørt om folkemordet i 1994 og etnisk renskning. I motsetning til de fleste andre afrikanske land, består egentlig landet av bare ett folkeslag – banyaruandane som er delt i tre kaster; kvegeiere/tutsier (14%), bønder/hutuer (85%) og laveste kasten twa (1%). Det likner litt på det indiske systemet og oppsto for flere hundre år siden.

Landet ble styrt av den herskende kasten tutsiene og rikdommen ble målt i kveg. Tutsiene hadde monopol på å eie kyr. Belgierne som tok over administrasjonen av kolonien etter første verdenskrig, begynte å støtte hutuene da tutsiene krevde uavhengighet. Inspirert av dette fikk man et bondeopprør i 1959 mot den herskende klassen og titusener av tutsier ble massakrert.

Kapittelet ”Et foredrag om Rwanda” tar oss gjennom historien opp til folkemordet i 1994. Jeg fikk i alle fall ny kunnskap. Kapuscinski skriver om et etablert føydalsamfunn som eksisterte lenge før belgierne klassifiserte befolkningen i 1935. Etter nå å ha lest boka, har jeg vært gjennom mange ulike beskrivelser på internett og det er ikke enkelt å bli klok på hva som er korrekt.

Jeg var heller ikke klar over at de hjemvendte slavene som ble endte i Liberia, innførte et samfunnssystem som var inspirert og liknet på det samfunnet som hadde undertrykt dem i Amerika. Slik kunne jeg fortsette med eksempler som gir et ønske om mer kunnskap.

Boka gir meg også en inspirasjon til å ville oppleve mer av Afrika. Jeg må innrømme at jeg er ingen kjenner av dette kontinentet og at forholdet mitt er mer preget av drømmer enn opplevelser, i tillegg til mangel på kunnskap. Kanskje ante det meg hva jeg har gått glipp av da jeg besøkte Sør-Afrika for et par år siden.

Jeg må innrømme at jeg har en frykt for å reise til Afrika, men det skyldes verken menneskene eller maten. Frykten er mer knyttet til en liten skapning som har en tendens til å finne meg uansett hva jeg gjør for å beskytte meg dvs. myggen. Malaria er ikke bare en mulig trussel for turistene – det er sykdommen som også tar livet av mange hundretusen afrikanske barn.

Det finnes undervisningstilbud ved universitetene våre som kan gi økt kunnskap om Afrika. Ved NTNU har vi i flere år hatt emner innen afrikastudier. Ved Det medisinske fakultet har vi emnet Sykdom og helse i Afrika. Søker du på Afrika så kommer det opp 10 emner ved NTNU. I tillegg kan du studere swahili.

Motivasjonen for slike studier er ofte et glødende engasjement for Afrika. Det gir seg også utslag i andre initiativer. Professor Sturla Eik-Nes som er en av de fremste forskerne våre, har bidratt med å bygge opp utdanningsinstitusjoner for jordmødre i Durban og Cape Town i Sør-Afrika. Håpet er å utvide denne virksomheten til bl a Tanzania og Madagaskar.

En annen av pionerene innenfor ultralydforskningen vår, Terje Skjærpe, har også fått et sterkt engasjement for Afrika. Han reiser regelmessig til Eritrea for å bidra med kunnskap og ultralydteknologi innen hjertesykdommer. Han presiserer at slik virksomhet gir gjensidig kunnskap og faglig utbytte. 

Forskningsstiftelsen SINTEF som er NTNUs nære samarbeidspartner, har et imponerende engasjement i Afrika innen global helse. Det er ingen tvil om at vi ved Det medisinske fakultet har mye å lære av deres innsats. Egentlig trenger vi et sterkere globalt engasjement for å gi studentene våre et bredere perspektiv, mer kunnskap og et økt samfunnsansvar. Afrika vil i det henseende alltid være viktig.

Tilbake til boka. Vi trenger mer kunnskap om Afrika. Turid Nilsen i Dagsavisen skrev i 2007: ”Etter å ha lest Kapuscinski opplever man et øyeblikk av den nåde det er å vinne et lite gram av større innsikt.” Løp og kjøp.