Jeg skal ikke skrive om musikalen ”Spelemann på taket” selv om overskriften er tittelen på en av sangene. Jeg skal heller ikke skrive om hypotetisk konjunktiv som forklarer ”I were”.

Dette er en hyllest til den nasjonale satsingen på forskningsinfrastruktur. Forskningsrådet vedtok onsdag 14. april å fordele 210 millioner kroner til fire nasjonale prosjekter – dette var storskala søknader med en ramme på over 30 millioner kroner. Det var ti prosjekter i finaleheatet og utrolig spennende å vente på resultatet.

Tre av prosjektene i finaleheatet var forankret på Det medisinske fakultet ved NTNU og St. Olavs Hospital. Vi er svært stolte over at vi har gode forskningsmiljøer som er i stand til å bygge nasjonale konsortier og ta ansvar for store søknadsprosesser. Dette var også de eneste tre søknadene innen medisinsk forskning.

De tre søknadene våre var innenfor områdene biobanker, nevrovitenskap inklusiv MR og minimal invasiv kirurgi.

Søknaden innen kirurgi, NorMIT, hadde utgangspunkt i Fremtidens operasjonssrom ved St. Olavs Hospital og Intervensjonssenteret ved Oslo universitetssykehus – begge sentrene er et samarbeid mellom helseforetak og universitet. Til sammen representerer disse to miljøene tyngdepunktet for utviklingen av ny teknologi innen kirurgi. St. Olavs Hospital koordinerte søknaden.

Målet er at ny kirurgisk behandling skal gi mindre inngrep hos pasientene med økt fokus på sikkerhet og kvalitet, og med kortere sykehusopphold og rehabilitering som resultat.

Norge har svært sterke forskningsmiljøer innen nevrovitenskap - hjerneforskning. Senter for hukommelsebiologi/ Kavli-instituttet og MR-miljøet innen MI-Lab hos oss, hadde slått seg sammen med Senter for molekylærbiologi og nevrovitenskap ved Universitetet i Oslo. Dermed var dette et konsortium av to sentre for fremragende forskning og ett senter for forskningsdrevet innovasjon.

Sammen hadde de utarbeidet en solid søknad, NORBRAIN, med målsetting om å sikre at Norge fortsatt kan være verdensledende innen nevrovitenskap. De skisserte en utstyrspark som ville gi komplementære nasjonale laboratorier i Trondheim og Oslo. Avanserte laboratorier er viktig for å tiltrekke seg internasjonale toppforskere.

Siste søknaden som var koordinert fra oss, var en søknad om en felles nasjonal infrastruktur innen biobanker – Biobank Norge. Norge har et stort fortrinn med gode helseregistre, biologisk materiale fra sykehusene som kan være viktig utgangspunkt for forskning på spesifikke sykdommer og store epidemiologiske undersøkelser med biologisk materiale som Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag.

For å utnytte det biologiske materialet på best mulig måte til forskning, så trenger vi moderne biobanker med topp utstyr. I denne søknaden lå det inne både fryseanlegg, automatiske systemer for å lagre og gjenfinne biologiske prøver og analyseverktøy. Bak denne søknaden sto alle de fire breddeuniversitetene, de fire regionale helseforetakene og Folkehelseinstituttet.

Offentliggjøringen av de fire nasjonale prosjektene som fikk støtte, ga både glede og skuffelser i fagmiljøene våre. Biobanksøknaden fikk 80 millioner kroner, mens både NORBRAIN og NorMIT ikke vant fram i de strategiske vurderingene som ble gjort denne gangen. Begge søknadene ble bedømt av det internasjonale panelet til å være ”exceptionally good” som er toppkarakteren i Forskningsrådet. Disse søknadene er allerede prekvalifisert til neste søknadsrunde.

Jeg er utrolig glad for at den ene av de to søknadene som vi koordinerte (Biobank Norge), fikk penger. NORBRAIN var forankret i tre eksellente fagmiljøer. Derfor er jeg optimist for fortsettelsen. Det er viktig at grunnforskningsmiljøene også vinner fram i slike søknadsprosesser.

Hvis jeg var en rik mann og skulle velge meg gode forskningsmiljøer som jeg ville gi penger til, er det ingen tvil om at forskningsmiljøene bak NORBRAIN ville være et sikkert stikk. Her ville jeg være sikret at navnet mitt ble knyttet til forskning i verdensklasse. Det var ikke uten grunn at Fred Kavli valgte å gi penger til miljøet rundt Senter for hukommelsesforskning i Trondheim. Her trenger de stadig mer for å sikre suksessen – særlig fordi finansieringen fra Forskningsrådet tar slutt i 2012.

Regjeringens prioritering av forskningsinfrastruktur er både riktig og viktig. I løpet av ti år skal avkastningen av 7,3 milliarder kroner i Forskningsfondet, gå til infrastruktur. Slik skal vi sikre at forskningsmiljøene kan fortsette å konkurrere internasjonalt.

Problemet med ”If I were a rich man” er at den er vanskelig å få ut av hodet hvis du først begynner å nynne på den. Kanskje det er teksten som gir håp om enda mer penger til forskningsinfrastruktur.