Informert samtykke til behandling

Informert samtykke er et sentralt krav når det skal gjennomføres forskning på mennesker. Det betyr at den enkelte skal ha fullt kjennskap til hva forskningen innebærer inklusiv eventuell risiko eller ubehag ved deltakelse.

Tilsvarende skal pasienter være orientert om den behandlingen de får slik at de kan ta stilling til om den er ønsket. I Lov om pasientrettigheter står det (§ 3-2): ” Pasienten skal ha den informasjon som er nødvendig for å få innsikt i sin helsetilstand og innholdet i helsehjelpen. Pasienten skal også informeres om mulige risikoer og bivirkninger.”

Den store utfordringen er å vite om pasientene får tilbud om den behandlingen som er anbefalt ut fra det rådende kunnskapsgrunnlaget. Det finnes både internasjonale og nasjonale retningslinjer for hvordan ulike sykdommer skal behandles, men lite informasjon om at den behandlingen som gis er i henhold til dette.

Jeg har tidligere argumentert i mange sammenhenger for kvalitetsregistre slik at vi kan dokumentere hvilken behandling den enkelte pasienten får. I Sverige opplevde de store endringer på enkelte sykehus i hvordan akutt hjerteinfarkt ble behandlet, etter at de måtte registrere og dokumentere behandlingen i et kvalitetsregister. Det er ikke hyggelig for ledere og fagfolk å få dokumentert at eget sykehus ikke har tilfredsstillende kvalitet.

Jeg hørte nylig et foredrag av President Alain Beaudet i Canadian Institutes of Health Research. Han la fram tall om at 30-45% av pasientene får behandling som ikke er i tråd med gjeldende retningslinjer. Tilsvarende får 20-25% av pasientene behandling som er unødvendig og mulig skadelig.

Det er lite hjelp i å være godt informert om behandlingen du får hvis den ikke er anbefalt ut fra den kunnskapen som finnes på området.

Jeg så nylig en oversikt over hvor stor andel av pasientene som fikk anbefalt behandling ut fra hvilken diagnose de hadde. Det var overraskende stor variasjon mellom de ulike diagnosene og som helhet lite oppløftende lesning. Det kunne vært spennende å ha hatt tilsvarende tall fra Norge.

Det er i alle fall klart at det ikke er nok å dokumentere og beskrive den beste behandlingen for pasientene. Det kreves også mye arbeid for at den beste behandlingen skal tas i bruk i helsetjenesten. Jeg har også tidligere skrevet om denne utfordringen.

Begrunnelsen for at dette ikke gjøres er ikke økonomisk, men kanskje heller manglende rutiner eller kunnskapsoverføring til de som leverer helsetjenesten. Nå kan vi selvfølgelig hevde at forholdene er mye bedre i Norge, men det bør vi kunne dokumentere.

Et bidrag for å bedre forholdene kan være at alle retningslinjer for behandling av ulike sykdommer foreligger i en egen utgave for pasientene. Slik kan de være med å stille spørsmål ved den behandlingen de får og kanskje bidra til å øke andelen som får riktig behandling. Samtidig kan unødvendig behandling unngås.

Uansett trenger vi en felles innsats for å bedre forholdene. Slik kan pasientene være trygg på at informert samtykke til behandling også er et informert samtykke til den riktige og best dokumenterte behandlingen.