”– Det spørs hva man sammenlikner med, det er langt billigere enn jagerfly. Og noen vil mene det er minst like nyttig.”

Slik svarte professor og instituttleder Hans Krokan i juni på et spørsmål om det er dyrt å være i forskningsfronten. Det var i forbindelse at han fikk Kreftforeningens store forskningspris i 2008 – Kong Olavs kreftforskningspris.

Hans Krokan er en av landets fremste kreftforskere og er ekspert på reparasjonsenzymer, de som reparerer arvestoffet DNA når det oppstår feil i genene våre. Heldigvis blir de aller fleste feilene reparert av disse reparasjonsenzymene, men noen feil blir ikke reparert. Hvis flere feil eller mutasjoner som de kalles, oppstår i gen som styrer cellevekst så kan det gi kreft.

I april kunne Krokan og andre forskere ved NTNU sammen med forskergrupper i mange andre land, vise at DNA variasjoner på et bestemt sted på kromoson 15 kunne forklare 14 % av alle lungekrefttilfellene. For første gang kunne man koble et lite genområde til en medfødt risiko for denne formen for kreftsykdom. Dette tyder på en kobling mellom genetisk sårbarhet og røyking.

Resultatene til Krokans forskningsgruppe viser hvor spennende kreftforskning kan være og at vi trenger forskere som studerer de basale mekanismene selv om vi ikke alltid ser den umiddelbare muligheten til anvendelse.

Hans Krokan er en typisk representant for det beste i basalforskningsmiljøene i Norge innen medisin. Forskere som initierer egne prosjekter i jakten på å forklare hvordan kroppen fungerer og hva som gir sykdom slik som kreft. Jeg vet at Kreftforeningen har vært en viktig bidragsyter til Krokans forskning.

Norges forskningsråd er allikevel motoren i norsk forskning. Her kanaliserer departementene mye av forskningsmidlene og her finnes det finansiering til både store tematiske forskningsprogram, innovasjonsprosjekter og forskerinitierte grunnforskningsprosjekter som tildeles midler utelukkende ut fra kvalitetskriterier. I andre land finnes det ofte flere forskningsråd, mens vi har valgt en modell som kanskje har et større potensial til å nå samfunnets mål gjennom en helhetlig tilnærming.

Det er helt klart viktig med tematiske satsinger. I medisin og biologi er FUGE (Funksjonell genomforskning) satsingen et slikt vellykket eksempel på hvordan en felles satsing kan gi et løft innenfor et svært viktig område.

Det er også en realitet at departementene ofte ønsker å kunne dokumentere at deres forskningsbevilgninger brukes til noe som er innenfor deres ansvarsområde. Derfor vil de at bevilgningene tematiseres. Forskningsrådets oppgave blir å sikre at nok midler blir igjen til fri prosjektstøtte og andre forskerinitierte initiativ slik som Sentrene for fremragende forskning (SFF) og Yngre fremragende forskere (YFF).

Helt siden 2001 har det vært en vekst i bevilgningene til fri forskerinitiert grunnforskning, men i budsjettet til Forskningsrådet for 2009 er det for første gang en nedgang (figuren viser utviklingen). Dette er ikke en krise for norsk grunnforskning, men et faresignal. Det er utrolig viktig for forskningen og for kreativiteten i forskningen at vi har forskerinitiert grunnforskning som utelukkende tildeles etter kvalitet uten tematiske føringer.

Så er spørsmålet om vi bør bruke over 140 milliarder fram til 2050 på jagerfly i stedet for en storsatsing på forskning. Det kan alltid diskuteres om dette beløpet er for høyt i forhold til hva vi skal prioritere og hva som er trusselbildet i dag. Personlig ser jeg helt klart behovet for en storinvestering i nye jagerfly, men tankekorset er at vi ikke ser tilsvarende på trusselbildet om hva vi skal leve av i framtiden. En tilsvarende investering til forskning vil være viktig for å forsvare innholdet i landet, mens jagerflyene får bidra til å forsvare grensene.