Jeg tror jeg tror på …

De nordiske statsministrene var samlet i Mývatn i mai i år og var enige om økt nordisk samordning og synlighet og ”gav prioritet bland annat till arbetet med regional branding i syfte att stärka de nordiska ländernas konkurrenskraft och ökade möjligheter till nordiskt inflytande internationellt.” Sitatet er hentet fra Nordisk ministerråds strategi for internasjonal profilering og posisjonering som ble offentliggjort i oktober.

Nylig kunne vi også presentere en annen viktig nordisk strategi: «Nordic Potential in Medical Research – Cooperation for Success». Dette er en felles forskningsstrategi som er utarbeidet av The Joint Committee of the Nordic Medical Research Councils (NOS-M).

Den nye forskningsstrategien er en videreføring av den forrige som ble publisert i 2011. Det forskningspolitiske landskapet er også endret siden 2011 med nedleggingen av European Medical Research Councils og etableringen av Science Europe. Dette har skapt en mulighet for å bygge et enda sterkere nordisk samarbeid som kan være med å sette forskningsagendaen i Europa.

Strategien peker på biobanker og registre, og persontilpasset medisin som områder hvor de nordiske landene gjennom samarbeid har en mulighet til å bli verdensledende. Videre må fokus fortsatt rettes mot å bedre karrieremulighetene for medisinske forskere og sikre samarbeid og investering i basalforskning som grunnlag for videre suksess i klinisk forskning.

I den nye strategien er det også flere oversikter over hvordan Norden gjør det samlet som forskningsaktør. Utgangspunktet er godt. OECD tall viser at vi har en sterkere økonomi per innbygger enn de største økonomiene i Europa og USA.  Medisinsk forskning har også historisk sett hatt høy prioritet i de nordiske landene og Norden bruker mer per innbygger både totalt og av offentlige bevilgninger enn både Frankrike, Tyskland, Storbritannia og Nederland.

Vi produserer også flere vitenskapelige artikler per million innbyggere enn de fleste europeiske land, men posisjonen blir mindre imponerende hvis det vurderes ut fra bruttonasjonalprodukt. Den prosentvise andelen vår av medisinske publikasjoner i verden går også nedover selv om det absolutte antallet stiger hvert år. I 1994 hadde Norden 13 218 medisinske publikasjoner av totalt 283 400. I 2011 var tilsvarende tall 18 086 og 505 095.

Hvis vi deler opp publikasjonene i biomedisin, klinisk medisin og helsevitenskap, så følger utviklingen i Norden den vi ser i USA og EU15 (Østerrike, Danmark, Belgia, Finland, Frankrike, Tyskland, Irland, Italia, Luxembourg, Hellas, Nederland, Portugal, Spania, Sverige og Storbritannia). Publikasjonsvolumet i Norden er på en fjerdeplass i biomedisin og klinisk medisin, og på andreplass i helsevitenskap.

Hvis vi ser på siteringsindeksen MNCS (mean normalised citation scores) som et grovt mål på vitenskapelig betydning og kvalitet, så viser den også en tilsvarende positiv utvikling. Selv om Storbritannia og Nederland leder an på alle de tre områdene, så er Norden helt klart konkurransedyktig.

Målet med den nordiske strategien for medisinsk forskning er å vise at vi kan oppnå enda mer internasjonalt med et tettere samarbeid. Her er de nordiske biobankene og registrene et godt eksempel og utgangspunkt for dette (for eksempel Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT)). Vi har unike personnummer og en sterk offentlig helsetjeneste som gir enorme muligheter hvis vi kobler data på tvers av de nordiske landene. Slik kan vi bidra til å svare på nye komplekse spørsmål og som kan bedre helse og livskvalitet globalt. Det krever selvfølgelig også at vi samordner lover og regler for bruk av slike opplysninger og at det skjer på en forsvarlig måte.

De nordiske landene har klart å kombinere likhet og elitisme på en unik måte og som gjør at vi har noen av de beste utdannings- og forskningsinstitusjonene i verden. Det gjelder også på det medisinske området. De nordiske landene har også stor betydning og innflytelse i hvordan Europa bruker forskningsmidlene sine hvis vi står samlet. Jeg har flere ganger tidligere skrevet om viktigheten av at vi er samkjørte i Norden innen medisinsk forskning, og jeg er sikker på at dette ikke blir siste gang.

Jeg har nå i flere år fulgt det nordiske samarbeidet som medlem og tidligere leder av NOS-M. Tidvis har det vært frustrerende å oppleve at den politiske viljen til å oppnå noe mer enn festtaler, har vært fraværende i perioder i enkelte av de nordiske landene. Viljen til å fremme den nordiske modellen og det nordiske perspektivet i den nevnte strategien fra Nordisk ministerråd kan likevel være en god start for å øke samarbeidet. I sommer kom Könbergrapporten om økt samarbeid innen helseområdet som også kan bli et viktig dokument.

Vi skal altså samarbeide om medisinsk forskning i Norden for å øke internasjonaliseringen med andre land, for å bidra med ny kunnskap i fellesskap på områder hvor vi har spesielle forutsetninger, for å bli enda bedre til å rekruttere og beholde forskningstalentene og for å sikre at Europa gjør de beste forskningspolitiske veivalgene for å møte de store globale utfordringene. Derfor tror jeg på fortsatt nordisk samarbeid.