I forrige uke hadde A-magasinet en artikkel med tittelen ”Et spill om liv og død”. Utgangspunktet var at Torild Jacobsen fullførte en doktorgrad i kommunikasjonstrening ved Universitetet i Bergen.

Det er ingen overraskelse at vi trenger å trene på kommunikasjon. Statistikken viser at mange av klagesakene mot leger har utgangspunktet i dårlig kommunikasjon – i følge Jacobsen viser det seg at ”tre av fire klagesaker handler om dårlig kommunikasjon”.

Dette var en av årsakene til at vi endret medisinstudiet ved NTNU med blant annet fokus på tidlig pasientkontakt, smågruppeundervisning og kommunikasjonstrening. Allerede etter få uker er studentene ute på allmennlegekontorer for å lære kommunikasjon og under kyndig veiledning lærer de hvordan de best mulig kan snakke med pasientene.

Jeg har selv vært til stede på muntlig eksamen etter to studieår og opplevd hvordan studentene uten mye kunnskap om sykdommer, klarer å ha en meningsfull og avklarende samtale med en ”pasient” – vi bruker dramastudenter som spiller rollen som pasient på denne form for eksamen.

Det er derfor noe overraskende at artikkelen inneholder en del unyanserte uttalelser som: ”I England bruker legene i snitt seks minutter til hver pasient, men de er bedre trent i kommunikasjon. Norske medisinerstudenter ligger på en nedre grense for hva som er akseptabelt.” Denne uttalelsen tilskrives veilederen for doktorgradsprosjektet professor Anders Bærheim.

Nå kunne det vært interessant å følge resonnementet om vi kan redusere antallet fastleger drastisk bare de lærer seg å kommunisere, men sannheten er vel at det er få legegrupper som har mer tillit i befolkningen enn fastlegene og jeg har ingen tro på at dette gir en bedre helsetjeneste. I følge artikkelen bruker norske allmennleger i snitt 20 minutter per pasient.

En av fordelene ved å være dekanus er at jeg besøker relativt mange medisinske fakultet i løpet av et år. Siden vi hadde ansvaret for norske medisinerstudenter i Storbritannia en periode, så var jeg også så heldig å bli kjent med utfordringene og ressurstilgangen ved flere fakultet der.

Jeg var derfor svært overrasket over at vi er så mye dårligere enn de engelske fakultetene. Jeg gjorde et raskt søk i litteraturen for å finne dokumentasjonen for dette, men fant ingen aktuelle studier. Det betyr ikke at det ikke finnes gode miljøer i Storbritannia som har arbeidet lenge med kommunikasjonstrening og som er bedre enn oss, men jeg er skeptisk til at vi er generelt dårligere enn alle de britiske fakultetene.

Nå vet vi at det er forskjeller i undervisningen ved de medisinske fakultetene i Norge – dette gjelder også kommunikasjonstrening. En norsk studie fra 2007 viste: ”Overall, the student scores for knowledge of communication skills varied substantially depending upon which school they attended and which academic year they were in.”

Konklusjonen til dette studiet var: “The results from this study suggest that acquisition of knowledge related to communication skills by medical students will be optimised when the training is given together with extensive supervised patient contact, especially if this teaching takes place in the initial years of the medical school curriculum.” Førsteforfatteren på denne studien var Anders Bærheim.

Vi har diskutert flere ganger om vi bør gjøre endringer i kommunikasjonsundervisningen. Vi har et stort trykk på denne undervisningen tidlig i studiet, uten at vi ser en ytterligere bedring når studentene får enda mer klinisk praksis seinere i studiet. Vi har derfor helt klart utfordringer som vi ennå ikke har løst.

Den nevnte artikkelen kunne også referere til en uttalelse fra presidenten i Legeforeningen, Torunn Janbu. Hun var sitert på: ”Minst to ganger har det vært forsøk på å kutte praktisk kommunikasjonstrening fra medisinstudiene på grunn av dårlig råd på universitetet. Men vi slåss for at det skal være en del av pensum.”

Jeg vet ikke hvilket universitet hun omtalte, men vi har i alle fall god nok økonomi til å ha både god kommunikasjonsundervisning og styrke den enda mer hvis nødvendig. Vi skal lytte til utspill som utfordrer kvaliteten på undervisningen vår og bruke det som en inspirasjon til å videreutvikle undervisningselementene – det gjelder også hvordan vi lærer studentene kommunikasjon.

Kommunikasjonstrening er viktig og vi ønsker ikke å være dårligere enn de beste fakultetene internasjonalt.