I forrige uke traff jeg en russisk kollega som var postdok ved National Health Institutes i Washington DC. Hun hadde tidligere jobbet i Oslo og hadde nå erfaring fra tre ulike helsevesen. Konklusjonen hennes var at Norge hadde det desidert beste systemet.

Michael Moore kuttet ut innslaget om Norge i filmen sin Sicko. Vi hadde for gode ordninger til at folk ville oppfatte det som relevant for sammenlikning med det amerikanske systemet. På Youtube finner du innslaget.

Leser vi norske aviser vil inntrykket være litt mer nyansert og kanskje mer negativt enn positivt. Lange ventetider, dårlig økonomikontroll på sykehusene, misfornøyde pasienter, mangelfull rehabilitering og for lite ressurser til forebygging. Dette til tross for at vi bruker mest i verden på helse.

Helseminister Bjarne Håkon Hanssen mener at manglende kontakt mellom sykehus og kommuner er det viktigste hinderet for å gjøre helsetjenesten bedre. Han har annonsert en ny stor samhandlingsreform i april neste år.

Vi som arbeider i universitets- og høgskolesektoren bør bidra med den forskningsbaserte kunnskapen vi har – her er det gjort mye viktig forskning ved Det medisinske fakultet ved NTNU. Forskning som kan vi bidra til bedre behandling av pasientgrupper som i dag lider under dårlig samhandling.

Kommuneoverlege og NTNU ansatt Helge Garåsen viste i doktorgradsarbeidet sitt at samhandlingen mellom de ulike nivå i helsetjenesten kunne bli betydelig bedre.

Han viste også at det går bedre med pasienter som blir sluttbehandlet på en intermediæravdeling i et sykehjem enn på sykehus. Flere pasienter fra intermediæravdelingen klarte seg selv uten kommunale omsorgstjenester etter utskrivning og færre døde. Samtidig var behandlingstilbudet kostnadseffektivt.

Forsker Hild Fjærtoft ved NTNU studerte i doktorgradsarbeidet sitt en alternativ slagbehandling i form av en slagbehandlingskjede med vekt på et samarbeid på tvers av forvaltningsnivå, oppfølging av et ambulerende team og etterfølgende rehabilitering hjemme. Denne tilnærmingen ga bedre funksjonsnivå, kortere opphold på institusjon og redusert risiko for alvorlig funksjonshemming og død.

Overlege Ingvild Saltvedt ved St. Olavs Hospital disputerte på en avhandling som viste at skrøpelige eldre pasienter hadde det mye bedre i en geriatrisk sengeenhet enn på en vanlig medisinsk avdeling. Pasientene fikk en tverrfaglig oppfølging av både leger, sykepleiere, hjelpepleiere, ergoterapeuter og fysioterapeuter.

Tidlig mobilisering og rehabilitering var viktig. Samtidig med utredning stod trening på dagsorden. Utreisen ble planlagt tidlig i tett samarbeid med pårørende og hjemmesykepleien.

Professor og seksjonsoverlege Stein Kaasa ved NTNU/ St Olavs Hospital har gjennom forskningen sin vist hvordan bedre samhandling mellom sykehusene og kommunene kan bedre behandlingen og gi økt livskvalitet for døende pasienter. Optimal lindrende behandling har vært viktig i forskningen hans gjennom mange år.

Jeg kunne nevne flere eksempler på forskning som vil hjelpe helseministeren i det arbeidet som er startet. Vi bør kanskje også se på om vi kan gjøre noe med utdanningene våre.

Gir vi fremtidens leger, sykepleiere og helsearbeidere for øvrig et godt nok grunnlag til å møte de utfordringer helsevesenet står overfor når det gjelder samhandling, prioritering og ressursutnyttelse?

Får fremtidens helsearbeidere en felles rolleforståelse? Hva hjelper det om legen og sykepleieren har en klar rolleforståelse hvis de ikke henger sammen? Hvordan kan vi utnytte ressursene og prioritere hvis legen ser seg selv som bare den ene pasientens advokat og vurderer ikke hvordan ressursbruken eventuelt går ut over andre?

Vi ønsker å gi fremtidens leger et perspektiv hvor de er alle pasientenes advokat med et helhetssyn på ressursbruk, samhandling og et høyt utviklet samfunnsansvar.

Utplassering i allmennpraksis både tidlig og seint i studiet bidrar til et slikt perspektiv. I tillegg vektlegges kommunikasjonsundervisning i lege-pasient-kurset.

Det vil være naturlig at de ulike helseutdanningene hadde noen felles undervisningsarenaer. Vi har tidligere gjennomført et pilotprosjekt hvor studenter fra Det medisinske fakultet og helsefagutdanningene skulle løse problemer i fellesskap. Vi vil fortsette å søke slike
muligheter.

Neste uke åpner vi Øya helsehus som er et eksempel på en slik ny samhandlingsarena. Trondheim kommune har bygd et sykehjem ved det nye universitetssykehuset St Olavs Hospital med gangbroforbindelse. I bygget er det både sykepleier- og legeutdanning samt legesenter og forskningsenheter. Vi lover å gjøre dette til et laboratorium for samhandling i helsetjenesten.

Du har kanskje egne synspunkter på hvordan vi skal lykkes med samhandlingen i helsetjenesten og ikke minst hvordan de medisinske fakultetene og andre utdanningsinstitusjoner kan bidra. Det kan du skrive under blogginnlegget.

Sammen kan vi kanskje bidra til at Michael Moore vil fortsette å unngå Norge som et eksempel.

En siste viktig ting - helsereformen i 2002 med statlig overtakelse av sykehusene ga en kraftig økning i forskningen i spesialisthelsetjenesten. Det er vel ingen tvil om at et tilsvarende løft er nødvendig i samfunnsmedisin, i primærhelsetjenesten og til forskning på tvers av forvaltningsnivåene.