I forrige uke ble jeg kontaktet av Malvin Eriksen fra NRK P1. Han ønsket en kommentar til utspillet fra lederen i Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen på Stortinget, Marianne Aasen, om at det burde innføres intervju for opptak på medisinerstudiet.

Jeg fikk først i ettertid hørt hva hun sa i intervjuet med radioen, men det var en blanding av mange ulike argument. Det var en kombinasjon av at studentene ikke visste hva de gikk til, det ville redusere frafallet, at det var praktiske sider ved studiet som ikke var relatert til teoretiske evner og at vi ikke rekrutterte de mest egnede.

Intervju er vanlig ved opptak til medisinstudiene i mange land. Vi har derfor diskutert om dette også bør innføres her i landet, men konklusjonen har vært at vi har et velfungerende system i dag som rekrutterer gode studenter.

Karakterer er langt fra et perfekt grunnlag for opptak, men sikrer oss studenter som er gode til å tilegne seg ny kunnskap. Det er også det mest objektive grunnlaget vi har. Samtidig er erfaringen vår at de studentene vi tar opp på studiet vårt, er motiverte med lite frafall gjennom studieårene. De utmerker seg også ofte ved å være engasjerte studenter med mange andre interesser utenfor studiene.

Det viktigste er allikevel at vi opplever at vi sender gode nyutdannede leger ut i helsetjenesten. Etter seks år er vi trygge på at de har den kunnskap, de ferdigheter og holdninger som skal til for å være gode leger.

Samtidig foreligger det lite dokumentasjon for at en kombinasjon av karakterer og intervju ved opptak, gir bedre leger. Det finnes ingen konsensus for hva et intervju bør inneholde og kunnskapsgrunnlaget for de ulike måter å gjennomføre intervju på, er ikke overbevisende. Hvordan vurderer du unge studenter på 18-19 år om de blir bedre leger enn de andre ved et intervju?

Sannsynligvis vil barn av leger og akademikere lettere kunne vite hva som blir forventet i en slik intervjusituasjon. Det vil ikke nødvendigvis bidra til en bedre sosial profil på hvem som blir leger. Selv om det naturligvis er mange legebarn som studerer medisin, har vi studenter med ulik bakgrunn, men som alle har jobbet hardt for å oppnå gode karakterer.

Jeg husker en medstudent som jeg oppfattet som svært umoden i starten av studiet. Jeg traff igjen vedkommende som lege mange år seinere. Han var blitt en utrolig dyktig og empatisk lege som ikke bare utmerket seg som faglig sterk, men som også var svært godt likt av pasientene. Han ville kanskje ha falt igjennom på et intervju.

Jeg har tidligere skrevet om medisinstudiet vårt. Det innebærer tidlig pasientkontakt, smågruppeundervisning hvor studentene evaluerer andre og blir evaluert selv samt vektlegging av kommunikasjonsferdigheter. Det er ikke stedet for studenter som ikke takler sosiale settinger og med dårlig evne til å kommunisere.

Allikevel er det viktig at vi følger opp studenter som ikke er skikket til å være lege. Det er vi også pliktig til å gjøre og spørsmålet vil alltid være om flere studenter enn i dag bør anbefales å slutte på studiet.

De medisinske fakultetene vil selvfølgelig bidra til endring hvis de politiske myndigheter bestemmer at opptak til medisinerstudiet skal inneholde et intervju. Det vil bety et betydelig merarbeid for fakultetene, men jeg er trygg på at vi skal klare å lage et forsvarlig system. Vi har erfaring med intervju ved opptak til forskerlinjen.

Marianne Aasen fortalte til Utdanning da hun ble leder i Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen at hun skulle bidra til mindre byråkrati for lærere og forskere. Jeg håper derfor at det gjennomføres en grundig utredning før vi eventuelt endrer dagens system.

Uansett er vi klare til å fortsette diskusjonen om hvordan vi kan rekruttere de beste studentene.