I mars 2006 fikk Sir David Cooksey oppgaven med å gjennomgå helseforskningen i Storbritannia. Rapporten som ble skrevet, påpekte mangelen på en overordnet forskningsstrategi på området og to tydelige hull i overføringen av helseforskningen – fra grunnforskning og klinisk forskning til nye produkter og tilnærminger for å behandle sykdommer og tilstander, og implementeringen av ny kunnskap til bedre klinisk praksis.

Cooksey-rapporten anbefalte Regjeringen å etablere en egen enhet – Office for Strategic Coordination of Health Research (OSCHR) – for å koordinere helseforskningen. Det var særlig for å samordne aktivitetene til de to store offentlige finansiørene av helseforskningen; the National Institute for Health Research (NIHR) og Medical Research Council (MRC).

OSCHR ble etablert i 2007. Denne enheten har bidratt til å koordinere helseforskningen på tvers av departementene og de har adressert mange av utfordringene som var beskrevet i Coosey-rapporten. OSCHR har blant annet gitt bedre elektroniske pasientjournaler for forskning, etablert et eget forskningsprogram for folkehelse og bedret overføringen av forskningsresultater til ny klinisk praksis.

Vi har også gjort tiltak i Norge for å koordinere helseforskningen. I forbindelse med etableringen av de regionale helseforetakene, ble det bestemt at de øremerkede bevilgningene til klinisk forskning skulle kanaliseres gjennom samarbeidsorgan mellom universitetene og de regionale helseforetakene. Det har helt klart bidratt til økt samarbeid og bedre utnyttelse av ressursene.

I Midt-Norge har vi helt siden etableringen av Helse Midt-Norge hatt som mål å integrere den kliniske helseforskningen mellom NTNU og helseforetaket, og bygge felles forskningsgrupper og forskningsinfrastruktur. Det gjør det også mye enklere for forskerne som ofte har ansettelse i begge organisasjoner. Vi på Det medisinske fakultet ved NTNU har nesten 400 ansatte som i tillegg jobber ved St. Olavs Hospital.

I 2005 ble Nasjonal samarbeidsgruppe for helseforskning (NSG) etablert. NSG ble opprettet for å sikre «dialog og samordning i et nasjonalt perspektiv». Det var et behov hos helseforetakene og universitetene at Norge trengte et organ som kunne gi råd om helseforskning i et nasjonalt perspektiv og bidra til samordning av forskningsstrategier, bedre samarbeid og arbeidsdeling. Selv om ambisjonene med etableringen av NSG kanskje ikke er fullt ut innfridd, så har NSG blitt et viktig virkemiddel for samhandlingen mellom ulike aktører innen helseforskningen.

Til tross for et godt samarbeid mellom universitetene og helseforetakene, så har vi fortsatt ikke koordinert helseforskningen bra nok. Til dels bygges det opp parallelle forskningsorganisasjoner, det etableres insentiver som ikke fremmer samarbeid, og forskere opplever at det lønner seg å tenke taktisk i hvor prosjektene plasseres.

Helse- og omsorgsdepartementet initierte i fjor arbeidet med å utvikle en nasjonal forsknings- og innovasjonsstrategi for helse- og omsorgssektoren. HelseOmsorg21 skal være klar til sommeren. Jeg har tidligere skrevet om dette arbeidet. I dette arbeidet reises igjen diskusjonen om bedre koordinering av helseforskningen.

I delrapporten om Forskningskvalitet og internasjonalisering står det blant annet i sammendraget: «Det foreslås tiltak for å sikre at de viktige forskningsfinansierende departementer samordner sin innsats og insentivstruktur, slik at samarbeidet mellom universitetene og helseforetakene får bedre vilkår. Dagens forskjeller i insentivstruktur hindrer dette».

Det blir spennende å se hva som kommer i den endelige strategirapporten. Jeg tror at vi bør se på om vi kan gjøre tiltak som bidrar til enda bedre koordinering av helseforskningen. Kanskje bør Norge vurdere en variant av Sir David Cookseys OSCHR?