Dette var overskriften på et oppslag i Adresseavisen sist lørdag. Undertegnede ble intervjuet i forbindelse med statsbudsjettet og skuffelsen over at Regjeringen foreslår å kutte gaveforsterkningsordningen som har vært viktig, ikke minst for de medisinske fakultetene.

Forslaget kom helt overraskende. Gaveforsterkningsordningen går ut på at dersom private aktører gir mer enn tre millioner kroner til forskning innen universitets- og høgskolesektoren, så gir departementet et påslag på 25 prosent. Ordningen kom i stand for å motivere bedrifter, organisasjoner og privatpersoner til å bidra til mer forskning. I Norge ligger vi klart etter mange andre land i det å bidra til forskning med private midler.

Ved Det medisinske fakultet hos oss utgjør gaveforsterkningen en betydelig pengesum på forventet 4,5 millioner kroner til neste år. Ved bortfall rammes ikke bare kreftforskningen, men også viktig forskning innen nevrovitenskap og hjertesykdommer.

Jeg har tidligere skrevet om Stiftelsen Kristian Gerhard Jebsen som ønsker å gi nærmere en milliard kroner til blant annet medisinsk forskning. Gaveforsterkningsordningen har nok vært en av årsakene til at de lar pengene gå til de medisinske fakultetene. Dette bør vi virkelig glede oss over og heller bidra til at flere stiftelser tenker som dem.

Nylig var statsråd Tora Aasland og statssekretær Kyrre Lekve i Trondheim for å delta i et møte med næringslivsaktører hvor hensikten var å få flere til å gi penger til forskning. Like etterpå foreslår de å legge ned ordningen som kan stimulere til slik aktivitet. Jeg skjønner ikke hvordan de tenker.

Begrunnelsen som er gitt er at ordningen har vært underbrukt. Hvis de mener at den er bra for øvrig så er løsningen enten å redusere rammen eller prøve å markedsføre den enda bedre – jeg har en mistanke om at pengene ville bli brukt opp neste år. Vi har aktivt markedsført ordningen og dermed blir bortfallet en stor belastning med redusert forskningsaktivitet ved fakultetet.

De andre medisinske dekanene er like opptatt av denne saken som meg. På onsdag kom også rektor ved Universitetet i Oslo på banen. Vi må nå arbeide for å endre forslaget. Det dreier seg ikke bare om de konkrete pengene, men om at vi må legge til rette for at flere private aktører ønsker å gi store beløp til forskning.

Jeg liker ikke å klage over manglende bevilgninger eller å gi uttrykk for at vi har det spesielt vanskelig i Norge. Vi er på mange måter privilegert og skal være fornøyd med et statsbudsjett som klarer å opprettholde aktiviteten innen universitetene, mens det er vanskelige tider internasjonalt. Dette er et forsvar for en ordning som er viktig og som vil bli enda viktigere i tiden framover. I budsjettsammenheng er det også et lite beløp.

Det var kanskje også grunnen til at ordningen ble strøket uten videre. De var ikke klar over  at ordningen er viktig for enkelte forskningsmiljøer.

Gavene fra de private aktørene finansierer i blant heller ikke alle kostnader universitetet har ved prosjektene, selv når man legger inn en betydelig egenandel fra institusjonen – de kan for eksempel bare dekke lønnskostnadene. Påslaget er derfor ofte helt nødvendig for å kunne finansiere stipendiater og forskere. Ved Det medisinske fakultet har det vært kreftforskningen som har brukt ordningen mest. Det vil være synd hvis vi nå må takke nei til gaver framover fordi gaveforsterkningen blir borte.

Gaveforsterkningsordningen har vært en god ordning for universitets- og høgskolesektoren. Håpet er at den også overlever årets statsbudsjett.