Lederansvar innen HMS
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
I dag skal jeg holde innlegg på en konferanse for hovedvernombudene på universitetene. Tema er «En leders perspektiv på lederansvar innen HMS». Fokus på konferansen er det psykososiale arbeidsmiljøet.
Verneombudene er et viktig korrektiv til institusjonenes eget arbeid rundt Helse, miljø og sikkerhet (HMS). De har mandatet sitt fra arbeidstakerne. Vi som arbeidsgivere har et felles mål med verneombudene og arbeidstakerorganisasjonene om å skape et godt og trygt arbeidsmiljø.
Jeg har i løpet av karrieren min som leder av Det medisinske fakultet, hatt en del vanskelige saker som er relatert til HMS. Alle disse sakene har vist at det er nødvendig at vi som ledere tar ansvar for å sikre HMS-perspektivet i all aktivitet.
Jeg skal ikke gjenta hva jeg har skrevet tidligere om viktigheten av ansatte ledere med motivasjon og kompetanse til å være ledere og som er kvalitetssikret gjennom en ansettelsesprosess. Ansvaret for HMS viser hvor viktig det er å utvikle ledere som er stand til å ta dette ansvaret og endre virksomheten ved behov.
SINTEF har vært en inspirasjonskilde innen HMS. Skandinavias største uavhengige forskningsorganisasjon har hatt fokus på HMS gjennom flere år. De setter HMS som første punkt på dagsorden på ledermøter og har arbeidet målbevisst for at ledere på alle nivå skal prioritere helse og sikkerhet i all aktivitet. Samtidig har de vært flinke til å ta tak i kritikkverdige forhold og situasjoner. SINTEF arbeider også mot en industri som setter store krav til hvordan de håndterer HMS.
Vi har ikke hatt lange tradisjoner for å gjøre gode risikovurderinger i forbindelse med forskningsaktivitet. Kanskje er vi som forskere så opptatt av å få gjennomført de spennende prosjektene og eksperimentene, at den kritiske vurderingen av risiko har blitt nedprioritert. Heldigvis har vi ansatte i laboratoriene våre som er opptatt av god opplæring, trygge rutiner og som har kritisk evne til å vurdere risiko.
Kanskje er utfordringen vår enda større for det psykososiale arbeidsmiljøet. Det har tidvis vært en tendens til å feie vanskelige saker under teppet. Vi har kanskje hatt en tro på at slike saker går over etter en viss tid eller at neste leder får ta fatt i problemet. Erfaringen er at vanskelige saker «ikke går over av seg selv». Det er derfor en leders oppgave å ta fatt i slike saker. Arbeidstakerorganisasjonene og verneombudene er viktige samarbeidspartnere for å kunne løse vanskelige saker og bedre arbeidsmiljøet.
Løsningen er ikke at «nå skal det ryddes opp en gang for alle». Det er viktig at slike saker løses riktig og at ledere har «is i magen» til å bruke tid til å løse saken på best måte. Jeg har hatt mye glede av at vi har bygd opp en god og profesjonell enhet innen personalhåndtering og konfliktløsning. Vi er som ledere avhengige av god lederstøtte og det gjelder i høyeste grad relatert til det psykososiale arbeidsmiljøet.
Omstillinger ved universitetene er ofte utfordrende og kan påvirke arbeidsmiljøet negativt. Vi har gjennomført noen store omstillinger ved fakultetet de seinere årene. I 2007 fikk 120 administrative ansatte nye roller og stillingsbeskrivelser for å bedre de administrative støttefunksjonene. Hensikten var å skape mer robuste miljøer med spesialiserte oppgaver, men det betød også at en del administrative støttefunksjoner ble fjernet. Sammen ble vi enige om nødvendigheten av å endre virksomheten og beskrive hvordan ting kunne gjøres bedre. Prosessen ble forankret hos de ansatte og vi la vekt på å ha god kommunikasjon til alle berørte. Det siste gjorde vi blant annet ved flere allmøter og egne hjemmesider med informasjon med mulighet for tilbakemeldinger.
Til tross for at vi mener at resultatet har blitt bra for virksomheten, så lærte vi hvor viktig det er å ha en sterk medvirkning fra brukerne av tjenestene. Mange av de som ble berørt av omstillingene var ikke forberedt på hvordan de ville påvirke egen arbeidshverdag. Dette har vi tatt med oss i seinere omstillingsprosesser.
Vi er allikevel langt fra å være i mål med HMS-arbeidet vårt. Vi har fortsatt store utfordringer og vi er ikke noen fasit på hvordan andre skal drive arbeidet sitt på dette området. Det som er spennende er å se at vi beveger oss i riktig retning. Det er også en inspirasjon til fortsatt å prioritere HMS-arbeid.
Jeg gleder meg til å møte engasjerte verneombud fra universitetene våre. De har en kunnskap og innsikt som kan bidra til at arbeidsmiljøet vårt blir enda bedre og at HMS får den plassen som er nødvendig for å skape trygge og attraktive arbeidsplasser.