På Det medisinske fakultet NTNU er andelen kvinnelige medisinstudenter 65,4 prosent. Vi hadde til opptaket denne høsten 2641 (805 primær-) søkere til 120 studieplasser. Kvinneandelen blant de som fikk studieplass i år var 67,5 prosent slik at forholdet mellom kvinner og menn er ganske stabilt.

I år feirer vi at det er 120 år siden den første kvinnelige legen ble uteksaminert fra Kgl. Frederiks Universitet i Kristiania. Helga Marie Mathilde Sofie Spångberg (1865-1942) var i 1893 også den tredje kvinnen som tok en embetseksamen i Norge.

Kollegaene mine i Oslo på den tiden var ikke spesielt begeistret for at en kvinne begynte å studere medisin. Som så mange ganger ellers i historien var det faglige argumenter som ble brukt mot eventuelt kvinnelige leger. I uttalelsen fra fakultetet stod det at kvinnens nervesystem og helbred neppe ville tillate de omfattende studiene og det strenge åndsarbeidet som medisinen krevde. Videre at: «…regelen er vel den, at kvinder, der komme ind paa disse aandslivets felter, der ligesom af naturen ikke ere anviste dem, taber deres kvindelighet, at deres intelligens udvikles paa bekostning af deres gemytsliv, saa at man ofte faar det indtryk, at der ved kvinder af denne art er noget abnormt, der ikke tillader nogen tvivl om, at kvinden her er udenfor sit naturlige felt».

Fakultetet så derimot at det var behov for kvinners egenskaper på andre områder innen helsetjenesten:  «… der gjør henne særlig skikket til den egentlige sygepleie, som er et felt, hvortil hun af naturen ligefrem er henvist …».

I dag kan vi selvfølgelig le av disse uttalelsene. De forteller likevel hvor viktig det har vært for norsk medisin at personer som Marie Spångberg (1897 gift Holth) tok opp kampen mot fordommer og diskriminering, og gjennomførte medisinstudiet til tross for mye motstand fra professorene ved fakultetet. Selv om Marie Spångberg ikke var noen aktivist og som konsentrerte seg om studiene, så skrev hun siden at: «… jeg lovede saa mig selv engang, at gjøre et forsøg paa at give, om kun en ringe skjærv til det fælles store arbeide: Kvindernes frigjørelse»

Nå ville du kanskje tro at Marie (Spångberg) Holth ble en kjent skikkelse i historien og blant leger i særdeleshet. Jeg sjekket de tre ulike utgavene av leksikon som jeg har i bokhyllen fra 1910, 1946 og 1985. Her var hun ikke nevnt. I historieboken, “The Shaping of a Profession – Physicians in Norway, Past and Present”, fant jeg bilde av gravsteinen hennes ved Vår Frelsers gravlund.

Det var svært mye som talte for at hun ikke skulle bli lege. Hennes far som var urmaker, døde da hun var ett år gammel, og tilbake satt mor med seks barn. Marie var yngst og fire av brødrene emigrerte siden til Amerika. Brødrene i Amerika kunne etter hvert betale for søsterens utdanning. Likevel var oddsene hennes for å bli lege ikke spesielt store.

Jeg synes det er viktig å markere at det er 120 år siden Marie Spångberg ble uteksaminert lege. Hun ble den første i rekken av mange markante kvinner som la grunnlaget for at vi i dag har et legeyrke som begynner å bli likestilt i antall leger av begge kjønn, men som fortsatt har utfordringer innen enkelte områder av faget.

På universitetene er det fortsatt en overvekt av menn i akademiske hovedstillinger. Det innebærer at vi fortsatt rekrutterer for få kvinner til vitenskapelige stillinger ved de medisinske fakultetene. Vi mister dermed også gode rollemodeller for de kvinnelige medisinstudentene. Ved fakultetet vårt er 25 prosent av de medisinske professorene i hovedstilling kvinner, mens det tilsvarende tallet for de i bistillinger er under fem prosent. Det er langt fra godt nok. Det positive er at flere kvinner enn tidligere går inn i lederstillinger.

I dag er oddsene gode for at en faglig flink kvinne kan studere medisin. Jeg tror det er viktig at dagens studenter kjenner til noen av de personene som har gjort denne utviklingen mulig. Marie (Spångberg) Holth var en av dem.