I år er det 50 år siden Ken Kesey skrev romanen ”One Flew Over the Cuckoo’s Nest” eller ”Gjøkeredet” som den heter på norsk. Riktignok ble boka først utgitt i 1962. Selv om Time Magazine inkluderte romanen på listen over de 100 beste engelskspråklige romaner fra perioden mellom 1923 og 2005, så forbinder nok de fleste Gjøkeredet med filmatiseringen fra 1975 med Jack Nicholson i hovedrollen.

Gjøkeredet handler om småforbryteren Randle P. McMurphy som spiller sinnsyk for å slippe ut av fengslet. I stedet blir det innleggelse på et psykiatrisk sykehus og opplevelsen blir en helt annen enn forventet. Siden filmen var på den tidligere omtalte filmlisten, har jeg nå sett den på nytt. Uten tvil en film alle bør se – vurderingen min er terningkast 6.

I forskning har man også brukt falske pasienter for å oppnå ny kunnskap. David Rosenhan og medarbeidere ønsket å vise at det kan være vanskelig å skille mellom friske og syke personer på en psykiatrisk klinikk. Åtte personer oppsøkte psykiatriske klinikker i fem ulike stater i USA og ble innlagt på til sammen 12 forskjellige sykehus.

De fortalte at de ”hørte stemmer” som var uklare da de oppsøkte sykehusene. De oppga falske yrker og arbeidssted. Straks de var innlagt så oppførte de seg helt normalt og stemmene de hadde fortalt om ved innleggelsen kunne de nå fortelle var borte.

De falske pasientene ble ikke oppdaget av personalet og de ble utskrevet med schizofrenidiagnoser utenom en som fikk diagnosen manisk-depressiv. Gjennomsnittlig behandlingstid var 19 dager, men det varierte fra 5 til 52 dager.

Rosenhan gjennomførte også en oppfølgingsstudie på et universitetssykehus som hadde gått ut og sagt at de ville ha avslørt de falske pasientene i den første studien. Rosenhan avtalte at han skulle gjenta eksperimentet på dette sykehuset ved å sende en eller flere falske pasienter i løpet av tre måneder.

Sykehuset definerte 41 av 193 innlagte pasienter i denne perioden som falske, mens 42 ble definert som mulig falske pasienter. Sannheten var at Rosenhan ikke hadde sendt noen, men brukte denne studien for å bekrefte at sykehusene ikke var i stand til å skille mellom friske og syke personer.

Så er det store spørsmålet om det er etisk riktig å bruke løgn som en del av en vitenskapelig studie. Det er ingen tvil om at helsepersonell ønsker å ta pasientene på alvor og er vanligvis fjern for tanken på at det pasientene sier er bevisst løgn. Skal målet helliggjøre midlene så lenge det dreier seg om å oppnå ny kunnskap gjennom forskning?

I Stanley Milgrams kjente lydighetseksperimenter ved Yale på sekstitallet, ble personene engasjert for å delta i en hukommelsesundersøkelse. De ble lært opp til å gi elektriske støt til ”elevene” hvis de gjorde feil. I virkeligheten var dette skuespillere (dvs. “elevene”) som gryntet, skrek og ba om å bli løst fra eksperimentet. Det satt en ansvarlig person for eksperimentene sammen med forsøkspersonene. Han gjentok: ”Eksperimentet krever at du fortsetter” hver gang de ville stoppe å gi de elektriske støtene.

Resultatene var uventet. Ingen hadde trodd at så mange forsøkspersoner kunne overtales til å forårsake det de trodde var sterke smerter på medmennesker. Det viste seg at 62 % av personene adlød ordren fra den ansvarlige personen selv om ”elevene” tryglet om at forsøkspersonene måtte slutte å gi elektriske støt. De som hadde deltatt følte seg lurt og manipulert med.

Jeg er glad for at vi i dag har regionale etiske komiteer og strenge regler for hvordan vitenskapelige studier skal gjennomføres. Alle medisinske og helsefaglige forskningsprosjekter hvor det inngår forsøk på mennesker ut over vanlig behandling, skal behandles av de etiske komiteene. Det gjelder også for forsøk på friske frivillige og psykologiske eksperimenter.

De regionale etiske komiteene skal ivareta at all forskning som inkluderer mennesker, biologisk materiale fra mennesker og helseopplysninger, gjennomføres på en etisk forsvarlig måte. Komiteene er bredt sammensatt med medlemmer som har medisinsk, psykologisk, juridisk og etisk kompetanse i tillegg til legfolk. Jeg føler meg ganske sikker på at de tidligere nevnte studier ikke ville ha blitt godkjent.

I dag har kanskje de tvilsomme etiske eksperimentene flyttet seg fra forskning til reality-TV. Her kan mennesker, ofte unge som gjerne vil bli sett, bli manipulert og lurt uten at det kan stoppes av en etisk komité. Selvfølgelig foreligger det samtykke til deltakelse, men er det nok?

Gjøkeredet var et oppgjør med deler av psykiatrien og maktmisbruk mot pasienter. I Norge hadde vi for noen år siden debatten rundt Reitgjerdet. Det er ingen tvil om at psykiatrien er spesielt utsatt hvis ansatte misbruker den tilliten de har fått av samfunnet.

I dag er jeg ikke bekymret for at psykiatrien skal være en arena for systematisk maktmisbruk og feilbehandling av pasientene. Det er vel få områder av helsetjenesten som er underlagt så strenge kontrollrutiner og særlig er oppfølgingen av tvangsinnlagte pasienter mye bedre enn tidligere. I disse dager reises det heller et spørsmål om det er blitt for vanskelig å gjennomføre tvangstiltak.

Hvis Ken Kesey hadde skrevet Gjøkeredet i dag, ville han kanskje ha tatt for seg andre sider av samfunnet?