I 2007 besluttet regjeringen i Sverige at de skulle utrede situasjonen til klinisk forskning. De ønsket å se på både finansiering, organisering og kvalitet. I mai i år kom sluttrapporten og ferietid gir også muligheten til å lese denne.

Den internasjonale evalueringen som ble gjort i forbindelse med dette arbeidet påpekte følgende utfordringer i Sverige: omfattende og lang spesialist- og forskerutdanning med dårlige karrieremuligheter, sviktende samhandling mellom universitetssykehusene og de medisinske fakultetene, manglende langsiktig finansiering, manglende ressurser til unik infrastruktur som biobanker og registre, svak mobilitet og internasjonalisering, og et dårlig innovasjonssystem med sviktende samarbeid med industrien.

Det ble også gjort omfattende bibliometriske analyser – det betyr at man sammenlikner ulike sider av vitenskapelig publisering i Sverige mot andre aktuelle land.

De 25 største landene i verden står for 94 prosent av verdensproduksjonen innen klinisk forskning. Sveriges andel er 1,6 prosent som gjør Sverige til verdens 13 største produsent av kliniske publikasjoner.

Til tross for at Sverige fortsatt er et av de større landene innen klinisk forskning og langt foran Norge, så er de ikke fornøyd med utviklingen. De tar faresignalene fra ulike evalueringer meget alvorlig og rapporten har flere til dels radikale forslag til endringer.

I de neste 10 årene skal 250 forskerutdannede leger i kliniske stillinger, pensjoneres årlig i Sverige. Det krever en aktiv rekrutteringspolitikk. Det foreligger flere forslag om å øke fokuset på forskning i utdanningen, men også at det skal være attraktivt å satse på forskning. Blant annet bør lederne ved universitetssykehusene ha forskningserfaring.

Det mest radikale forslaget er å skille ut universitetssykehusene og danne universitetsmedisinske sentre. De ønsker at pasientbehandling, forskning og utdanning skal stå under én ledelse. En løsning som diskuteres er å opprette foretak hvor landsting (fylker) og staten er felles eiere. Hensikten er økt forskningsfokus.

Rapporten erkjenner at man ikke kan organisere bort interessekonfliktene som kan oppstå mellom pasientbehandling og forskning, men at det er avgjørende å få til en holdningsendring. Kort og godt ønsker de å få en tydeliggjøring av universitetssykehusenes oppdrag.

Vi har også en diskusjon i Norge om hvem som bør få kalle seg universitetssykehus, men det fortjener et eget blogginnlegg.

Vi har hatt en positiv utvikling for klinisk forskning i Norge etter at de regionale helseforetakene ble etablert med øremerkede midler til forskning. I lov om spesialisthelsetjenesten er forskning en av fire hovedoppgaver for sykehusene.

I starten var enkelte av de regionale helseforetakene opptatt av å skape distanse til de medisinske fakultetene og universitetene. Nå er de fleste enige om at suksess kan bare oppnås gjennom nært samarbeid og samhandling. En slik arena for samhandling er Nasjonal samarbeidsgruppe for medisinsk og helsefaglig forskning.

I den svenske sluttrapporten er det også en vektlegging av at resultatene fra forskningen, må komme pasientene til gode og heve kvaliteten på helsetjenesten. De opplever at implementeringen av forskningsresultatene er en flaskehals og at de som finansierer forskningen ikke føler ansvar for dette.

Et av forslagene i rapporten er at det bygges opp et fond for klinisk forskning – i et samarbeid mellom staten og andre etater som Vinnova (statlig organisasjon for innovasjon), landsting og stiftelser. Administrativt ønsker de at pengene fordeles via Vetenskapsrådet.

Kort sagt er det et sterkt ønske om økt samhandling, bedre rekruttering, mer penger, bedre infrastruktur og økt prioritering av klinisk forskning i Sverige. Det er mye å lære for oss også i de rapportene som er skrevet. Lykke til med lesingen hvis du har litt tid.