Medisinsk og helsefaglig forskning er viktig!

I forrige uke arrangerte Kunnskapsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet et felles møte med fokus på medisinsk og helsefaglig forskning. Både Tora Aasland og Bjarne Håkon Hanssen innledet og departementsrådene var møteledere. Dette var et sterkt signal fra de to departementene om felles innsats for å styrke denne forskningen.

Det har helt klart vært et løft for medisinsk forskning og særlig den kliniske forskningen etter opprettelsen av de statlige helseforetakene. Forskning ble definert som en av fire hovedoppgaver. I tillegg ble det satt av øremerkede midler som skulle fordeles av universitetene og helseforetakene i fellesskap igjennom de såkalte samarbeidsorganene.

Det var viktig å gjøre noe. I 2003 ble klinisk forskning evaluert av et internasjonalt panel. Dette skjedde i regi av Norges forskningsråd og resultatet var ikke bra.

Det skjer nå mye positivt med økt satsing på klinisk forskning og som igjen vil bidra til bedre pasientbehandling. Jeg tror at pasienter føler en trygghet av å være innlagt på avdelinger som er opptatt av å stadig ville forbedre behandlingen gjennom forskning og som følger med i det som skjer i forskningen i verden for øvrig.

Hovedkraften i den økte kliniske forskningen ligger i det tette samarbeidet mellom universitetssykehusene og de medisinske fakultetene, men satsingen har også gitt mye god forskning på de andre sykehusene, involvert andre fakultet og gitt en økende forskningsinnsats ved høgskolene. Dette er bra.

Det er viktig at den økte satsingen på forskning i helseforetakene styrker samarbeidet med universitetene slik intensjonen har vært. Det har vært mange utfordringer for å finne det gode samarbeidet i enkelte av de regionale helseforetakene, men i dag opplever vi et godt samarbeidsklima i alle regioner.

Jeg tror at modellen vi har valgt i Midt-Norge er riktig. Et universitetssykehus som er bygd som et integrert sykehus med universitetsareal og sykehusareal side om side og driftet som et sameie. Pasientene, studentene og de ansatte skal oppleve dette som en stor felles organisasjon.

Samhandlingen er basert på å finne løsninger som er hensiktsmessige. Et eksempel: PhD kandidatene ansettes ved fakultetet fordi doktorgradsutdanningen er et utdanningsløp. Samtidig er det viktig at vi gjør det på en måte som ivaretar Helse Midt-Norge og departementets behov for å synliggjøre bruken av midlene og hva som kommer ut av satsingen.

I Nederland har de slått sammen de medisinske fakultetene og universitetssykehusene i en felles organisatorisk enhet. Selvfølgelig kan dette gi fordeler, men faren kan være at de medisinske fakultetene mister kontakten med de andre universitetsmiljøene.

På møtet mellom de to departementene advarte professor Sten Lindahl fra Karolinska Institutet mot en slik løsning – de opplever for stor avstand til andre fagområder. Jeg tror at medisinsk forskning bare blir mer og mer avhengig av andre fagområder – vi trenger heller flere enn færre muligheter for tverrfaglighet. Styrken vår i Trondheim er uten tvil kontakten med teknologimiljøene på Gløshaugen.

Til tross for at mye går bra for tiden så er det enkelte faresignaler. Det ene er vilkårene for basalforskningen innen medisin og også samfunnsmedisin. I Osloregionen finnes det basalmiljøer som er en del av helseforetakene – de er sikret god finansiering både via helseforetakene og finansieringskilder som Norges forskningsråd. Andre basalmiljøer i Oslo og i de andre universitetsbyene faller ofte utenfor forskningssatsingen via helseforetakene. Resultatet kan bli at de som får mest tar enda mere og de andre basalmiljøene bygges ned. Suksess i klinisk forskning bygger ofte på god basalforskning.

Det andre faresignalet i medisinsk forskning jeg vil nevne er at en stadig større andel av den medisinske forskningen foregår i Osloregionen.

Konsentrasjon av forskning er viktig, men monopol gir mindre konkurranse og til slutt dårligere universitetsmiljø totalt sett. En svensk kollega tok dette opp på et nordisk møte mellom forskningsrådene. Han sitter sentralt i svensk forskning og følger utviklingen i Norge fra utsiden. Han lurte på om vi ikke burde være mer bekymret for at så mange store satsinger legges til Oslo. På et tidspunkt kan det bli at ”the winner takes it all”.

Sånn sett skulle vi kanskje vært EU medlemmer. I EU er de opptatt av å bygge sterke regioner som kan konkurrere på den europeiske arena. Vi trenger sterke forskningsmiljø rundt universitetssykehusene i Bergen, Tromsø og Trondheim hvis Norge skal fortsette å øke forskningsinnsatsen sin i medisinsk forskning og for å sikre høy kompetanse på universitetssykehusene. Det er viktig også for de andre sykehusene i regionene.

Jeg tror at møtet mellom de to departementene var viktig. Det bidrar til at vi som ivaretar den medisinske og helsefaglige forskningen får et enda større fokus på samarbeid og samhandling. Sammen skal vi lage gode landslag i medisinsk og helsefaglig forskning.