Jeg har alltid vegret meg for kriminallitteratur selv om sjangeren kan inneholde mye interessant samfunnskritikk. Det virker som alle litteraturinteresserte rundt meg har lest Stieg Larssons bok ”Menn som hater kvinner”.

Denne uka var hele familien og så filmatiseringen. Jeg måtte sitte lengst unna kona og datteren siden de er store beundrere av Stieg Larsson og har tilsvarende liten forståelse for at jeg ikke har lest bøkene hans. Jeg har aldri hatt samme vegring for krim på film. En samlet familie på fem var enige om at filmen var svært bra.

Det er nesten ingen opplevelse som kan slå god film. Du blir sugd inn i fortellingen og gode filmer kan jeg se om igjen flere ganger. Nå kan jeg ikke hevde at jeg har spesiell kompetanse til å vurdere hva som kjennetegner gode filmer.

Jeg er glad for at det finnes slik kompetanse på universitetene og at det er mulig å utdanne seg innen filmvitenskap. Ved NTNU har vi et eget Institutt for kunst og medievitenskap hvor du kan ta både en bachelor og master i filmvitenskap.

Dekanus Kathrine Skretting er leder for Det historisk-filosofiske fakultet ved NTNU. Til vanlig er hun professor i film/fjernsyn/video. Det er godt å ha en nær kollega som er ekspert på filmer og i forbindelse med bursdagen min fikk jeg overrakt en liten utvalgt kolleksjon av filmer jeg burde se. Gaven var fra ”Dragvolldekanene”, men jeg regner med at Kathrine Skretting sto for utvelgelsen.

Jeg synes at dere som leser blogginnlegget, bør få se oversikten over filmene som ble valgt ut av en ekspert. I tillegg til filmene fikk jeg også en kort beskrivelse av de – en ordentlig apetittvekker for å se filmene. Filmene jeg fikk (med utdrag av beskrivelsene) var:

City Lights (Charlie Chaplin 1931). Åpningsscenen er hylende morsom og verdt hele filmen!

Gjøkeredet (Milos Foreman 1975). Sinnsykehuset i all sin gru, med en vanvittig opplagt Jack Nicholsen i hovedrollen.

Blade Runner (Ridley Scott 1983). Science fiction, en ung Harrison Ford i hovedrollen jakter på rømte replikanter. Menneske-maskin problematikk.

Ran (Akira Kurosawa 1985). En japansk versjon av Shakespeares King Lear. Skjebnetungt og voldsomt, men estetikken får nakkehårene til å reise seg.

Blå, hvit, rød (Kieslowski 1994). Trilogien inspirert av det franske flagget og frihet, likhet og brorskap.

Bullets over Broadway (Woody Allen 1994). En av Allens beste filmer. Veldig morsom!

Breaking the Waves (Lars von Trier 1996). En meget foruroligende film, moralsk sett.

Sort katt, hvit katt (Emir Kusturica 1998). Denne filmen er helt vill. Overraskende, absurd, rivalisering mellom sigøynerfamilier, mens lektere med alt mulig, også demonterte kommunisthelt-statuer glir forbi på elva.

4 måneder, 3 uker, 2 dager (Mungiu 2007). Gullpalmevinner i Cannes, et eksempel på oppblomstringen av film i Romania.

Jeg regner med at dere nå ble misunnelige på hvilke gode filmopplevelser som venter meg i nærmeste framtid. Det er bra at dere kan kjøpe de samme filmene. Riktignok var ikke favorittfilmen min en del av dette utvalget, men den blir kanskje kåret til en stor film av oss som er amatører. Det er filmen Casablanca med Ingrid Bergman og Humphrey Bogart. Jeg har ikke oversikt over hvor mange ganger jeg har sett den filmen.

Menn som hater kvinner er en intens film som viser sider ved enkelte menn som det er ubehagelig å bli konfrontert med. Det er ingen tvil om at Stieg Larsson hadde et stort samfunnsengasjement og at han vil noe med historiene sine. Jeg har allerede innsett at jeg ikke kommer forbi å lese boken eller rettere sagt alle de tre bøkene i Milleniumtrilogien.

Jeg har gjennom jobben møtt kvinner som har levd i et helvete preget av vold og fornedrelse. Det er ingen tvil om at temaet fortsatt er like aktuelt og at vi som er menn må gjøre noe aktivt for å bekjempe dette. Jeg lurer på hvor mange menn i Norge som tar avstand fra kvinneundertrykkelse i islam, som bruker vold og trakassering i samlivene sine?