I juni i fjor la regjeringen fram Stortingsmeldingen ”Samhandlingsreformen. Rett behandling – på rett sted – til rett tid”. Budskapet var at vi må få mer helse igjen for hver krone vi bruker og redusere veksten i spesialisthelsetjenesten. Regjeringen ønsker å satse mer på forebygging og styrke helsetjenesten i kommunene.

De fleste er enige om at vi må gjøre noe for å ha en bærekraftig helsetjeneste i framtiden. Allikevel er det elementer i Samhandlingsreformen som jeg er usikker på. Et av disse er kommunal medfinansiering for pasienter som behandles i sykehus. Dette skal inspirere kommunene til å lage et alternativ for pasienter som kan behandles i kommunene.

Spørsmålet er om ikke dette kan bli en stor økonomisk belastning for enkelte kommuner – mange kommuner vil være for små til å kunne etablere aktuelle tilbud. Et annet forslag er å øke antallet leger i primærhelsetjenesten. Det er et fornuftig forslag, men det er vanskelig å se at dette automatisk skal redusere presset på spesialisthelsetjenesten.

Forebygging vektlegges og er viktig for å snu trender som økt fedme og antallet med diabetes, men det kan ta lang tid før man ser resultatene.

Det blir spennende å se hva som blir resultatet av behandlingen i Stortinget. Egentlig burde diskusjonen inneholdt en diskusjon om større kommuner, men regjeringens sammensetning hindrer dette.

Med redusert vekst til spesialisthelsetjenesten og begrenset antall personer med spesialkompetanse, må vi også se på sykehusstrukturen. Oppslag i pressen forteller oss at kvaliteten på enkelte sykehusavdelinger ikke er god nok. Befolkningen er nok i dag mer opptatt av behandlingsresultatene enn å komme på lokalsykehuset.

Et eksempel på dette er kreftkirurgien. Det er i dag bred enighet om at kreftkirurgien bør sentraliseres på færre sykehus. Resultatene fra sykehus med få kreftoperasjoner er dårligere enn fra større sykehus med mange kreftoperasjoner. Slik vil faglige hensyn endre sykehusstrukturen i Norge.

Framtiden vil gi færre sykehus med akuttfunksjoner samtidig som de som blir akutt syke, skal føle seg trygg på at kvaliteten blir bedre til tross for lengre avstander. Dette kan høres ut som et paradoks, mens valget oppleves som enkelt hvis dokumentasjonen foreligger. Det var få protester da fødeavdelingen på Kongsberg ble stengt. Vi trenger å bygge robuste fagmiljøer med høy faglig kompetanse.

I dag består akuttberedskapen i at sykehusbehandlingen flyttes ut til pasienten ved akutt sykdom. Ambulansetjenesten er ikke lenger et rent transportoppdrag, men et ledd i behandlingskjeden. Slik kan kvaliteten ivaretas til tross for færre akuttsykehus.

Endringer i sykehusstrukturen, vil gi utdanningsinstitusjonene nye utfordringer. I dag er lokalsykehusene viktige utdanningsarenaer i akuttmedisin for medisinerstudentene. Med færre sykehus med akuttfunksjoner må vi legge om utdanningen. En løsning kan være økt bruk av simulatortrening, men vi må også tenke ut nye undervisningsarenaer.
I tillegg ligger pasientene stadig kortere tid på sykehusene samtidig med økt bruk av dagbehandling og poliklinikk. Alle disse trendene vil påvirke utdanningene innen medisin og helsefag.

Samhandlingsreformen vil gi økt fokus på primærhelsetjenesten, sykehjem og distriktsmedisinske sentre. Vi ønsker å ta disse utdanningsarenaene mer i bruk. Det er en utfordring at det ikke er et myndighetskrav om å ta i mot studenter i kommunehelsetjenesten. Det må endres.

Primærlegene vil bli viktige undervisere i framtidens medisinutdanning. Det er vanskelig å tenke seg at dette vil lykkes uten at de får en viss kompensasjon – enten økonomisk eller kanskje kortere pasientlister. Mer undervisning vil sannsynligvis også bidra til økt forskningsaktivitet og en enda mer kunnskapsbasert primærhelsetjeneste.

De medisinske fakultetene i Norge er villige til å endre studiene for å følge opp Samhandlingsreformen. Forhåpentligvis vil vi få en reform som gir ønsket effekt samtidig som vi bevarer alle de gode elementene i helsetjenesten vår.