Mer forskning innen radiologi

Det er overraskende stor forskjell på hvor mye det forskes innen ulike medisinske spesialiteter, og også innen den samme spesialiteten ved ulike sykehus. Selv på universitetssykehusene finnes det miljøer som forsker lite.

Nylig sto det en kommentar i Tidsskrift for Den norske legeforening om radiologisk forskning. Den handlet om at forskningen til radiologer – før kjent som røntgenleger - er fragmentert og har lite omfang. Kun seks prosent av radiologene i Norge har doktorgrad.

Kommentaren beskriver hvordan norske radiologer nå vil øke forskningsaktiviteten. Radiologforeningens forskningsinstitutt er etablert, forskerkurs er gjennomført fra 2009 og det er vedtatt en egen strategiplan fra høsten 2010.

Dette er svært positivt og gledelig. Helt siden jeg ble instituttleder i 2002 ved Institutt for sirkulasjon og bildediagnostikk, har jeg vært engasjert i spørsmålet om hvordan vi kan øke forskningsaktiviteten i fagområder som radiologi. Da er det helt avgjørende at radiologene nå gjør en innsats innen egen spesialitet. Vi har også en utfordring ved eget fakultet ved at vi nesten ikke har radiologer med doktorgrad.

Samtidig er vi ledende innen utviklingen av bildeteknologier som ultralyd og MR. Vi har klinikere og teknologer som har satt spor globalt innen bildediagnostikk, men vi har ikke klart å engasjere radiologene tilsvarende. Jeg er overbevist om at vi kan bli enda bedre med flere av dem på laget. Radiologi er tross alt en av de viktigste spesialitetene vi har ved sykehusene.

I det siste har riktignok det gode bildediagnostiske forskningsmiljøet bidratt til å rekruttere leger til Klinikk for bildediagnostikk ved St. Olavs Hospital og at de har et nasjonalt kompetansesenter i funksjonell MRI.

Negative holdninger til medisinsk forskning kan prege hele fagmiljøer og være ødeleggende for fagets utvikling. Ikke minst går det utover pasientene hvis fagmiljøer ikke bidrar til mer kunnskapsbasert praksis. Samtidig gir det underskudd på vitenskapelige kompetente leger til å utdanne framtidens leger innen viktige medisinske områder.

Både de regionale helseforetakene og de medisinske fakultetene er opptatt av å sikre forskningen innen alle områdene av medisinen, og at forskerne blir en del av robuste forskningsmiljøer. Etter etableringen av de regionale helseforetakene som har økt støtten til klinisk forskning, ser vi nå mer og bedre forskning innen tidligere forskningssvake områder. Utfordringen er ikke primært mangel på forskningsmidler, men mer gode prosjekter og ikke minst leger som ønsker å satse på forskning

Økt satsing på forskning innen fag som radiologi, vil også ha en positiv effekt på rekruttering. Når det legges til rette for at unge leger kan drive med forskning, vil de som ønsker en slik karriere velge denne spesialiteten. Vi har flere eksempler på at ledere som har lagt til rette for og prioritert forskning, lettere har rekruttert og beholdt dyktige leger.

Vi har også sett hvordan ledende klinikere innen et fagområde kan skape et faglig miljø og entusiasme rundt forskning som bidrar til at kollegaer blir med i prosjekter. Motsatt vei kan eldre kollegaer med negative holdninger til for eksempel å ta en doktorgrad, bidra til at yngre kollegaer mister motivasjonen. Slike holdninger er heldigvis på vei ut av helsetjenesten.

Det er udelt positivt at foreningen for norske radiologer nå bidrar til økt forskningsaktivitet innen egen spesialitet. Med deres hjelp kan vi sikre et tilstrekkelig antall radiologer med forskningskompetanse. Det kan gi oss en bedre helsetjeneste til glede for pasientene og at framtidens leger får nødvendig kompetanse på et viktig fagområde. Jeg gleder meg til fortsettelsen.