Min første kjærlighet. Mitt første kyss.

Min første kjærlighet. Mitt første kyss. Det var nok Kari Lise. Hun var et år eldre. Vi hadde mange felles interesser. Blant annet et glødende engasjement for den tredje verden. Det medførte flere innsamlingsaksjoner.

I et gammelt avisoppslag fra Romsdalsposten ser jeg at vi hadde samlet inn penger til Flyktningehjelpen. Pengebeløpet var kr. 13.20. Jeg var forresten 5 år gammel under denne aksjonen. I en annen aksjon som kameraten min Knut Ove deltok i fikk vi inn kr.6.45 og i samme avis ba vi journalisten ta en telefon til Kongo og fortelle at hjelpen var underveis.

Litt av den samme følelsen av min første kjærlighet og engasjement for en større sak, opplevde jeg da jeg publiserte den første vitenskapelige artikkelen min i 1984.

Jeg var medisinerstudent og hadde fått et studentstipend fra NAVF (i dag Norges forskningsråd) for å drive med forskning ved siden av studiene. Hovedveilederen min var professor Inge Romslo ved Avdeling for klinisk kjemi og oppgaven var å studere jernopptak i en cellelinje som het K562.

Selv om jeg fikk mange henvendelser om særtrykk av artikkelen – det var vanlig på den tiden, så representerte ikke forskningen noe stort gjennombrudd eller satte varige spor. Det viktigste for meg var at jeg hadde blitt interessert i forskning og fikk et ønske om å velge en karriere som forsker. Samtidig fikk jeg en mulighet til å prøve et forskningsfelt. 

Det var derfor lett å svare ja da professor Hroar Piene lurte på om jeg var interessert i å bli stipendiat etter endt turnustid. Hjerteforskning og Trondheim hørtes bra ut. Det var allikevel litt tilfeldig. Jeg trivdes i Molde og vurderte å bli allmennlege. 

I disse dager får nevøen min Tobias publisert den første artikkelen sin. Han er forskerlinjestudent ved Det medisinske fakultet og har et prosjekt om myelomatose. Han opplever helt sikkert de samme gode følelsene som jeg hadde for 24 år siden.

Du lurer kanskje på hva en forskerlinje er?

Det har i de seinere år vært bekymringsfullt få leger som har ønsket å drive med forskning. Samtidig trenger vi leger med forskningsbakgrunn som kan bidra i utdanningen av fremtidens leger. Og vi trenger leger som kan bidra til at den medisinske forskningen som foregår er relevant i forhold til den kunnskapen vi trenger for å løse sykdomsgåtene.

I 2002 ble det vedtatt å starte opp med en forskerlinje ved alle de medisinske fakultet i Norge. Studentene som blir tatt opp får stipend for et ekstra år og to somre til forskning og når de er ferdig etter 7 år så er de godt i gang med en doktorgrad. 

Vi opplever dette som en kjempesuksess. Mange dyktige og motiverte studenter starter hvert år og vi har allerede fått mye god forskning og mange publikasjoner som et resultat av denne satsingen. Her har Kunnskapsdepartementet gjort noe veldig lurt.

Det er fortsatt en utfordring å få leger til å velge en forskerkarriere. Noe handler nok om lønn. Vi skal heller ikke se bort fra at det er tøft å skulle vedlikeholde to ulike karrierer – både være en dyktig legespesialist og aktiv forsker. Ikke minst er det en utfordring å få kvinner til å velge et slikt løp. Vi tror at det vil hjelpe å starte som forskere allerede som studenter.

Det er nok ikke slik at forskerlinjestudentene vil oppleve sin første kjærlighet og sitt første kyss hos oss, men de har gode muligheter til å oppleve mange gode forskerstunder. De vil tidvis oppleve frustrasjoner, fortvilelse og problemer. Forskning byr på både oppturer og nedturer, men etter tunge perioder får man som oftest igjen en opptur. 

Kanskje vil noen av forskerlinjestudentene også oppleve at forskningen deres vil være med å løse en av de store globale helseutfordringene. I Kongo er i alle fall helseutfordringene fortsatt mye større enn hos oss. Nå tar jeg gjerne den telefonsamtalen selv.