Namsos og Damaskus på samme helg

Sist helg prøvde jeg å forene Namsos og Damaskus. Jeg var på tre dagers tur til Damaskus samtidig som jeg leste ”Insirkling” av Carl Frode Tiller. To svært ulike verdener, men begge fascinerende på sin måte.

Det var også en stor overgang å forlate kontoret den ene dagen med minus ni grader ute til jeg den neste dagen satt på en restaurant i Damaskus i 25 grader omgitt av vannpiperøykende kvinner og menn. Det er et vanlig syn i Damaskus å se ungdommer som er samlet på restauranter og som sitter med hver sin vannpipe. Her så jeg ingen forskjell på kvinner og menn.

Kvinnene bruker derimot fortsatt hijab eller hodeplagg som dekker mer enn bare håret. Inntrykket mitt var at dette nærmest var regelen for muslimske kvinner i byen. Det var overraskende mange som bruker ansiktsdekkende hodeplagg. Det er interessant at Syria tidligere i år innførte forbud mot ansiktsdekkende hodeplagg på landets universitet. Dette visstnok for å forebygge islamsk radikalisering.

Jeg overnattet i gamlebyen i et tradisjonelt hus med forgård og takterrasse skjult bak en stor mur med en liten dør ut mot gata. Det er en litt spesiell opplevelse å vite at ingen andre byer i verden har vært bebodd så lenge. Før Syria ble romersk provins i år 64 før Kristus, hadde byen vært inntatt av hærførere som Kong David, Nebukadnesar og Alexander den store.

Fortsatt finnes det rester etter Romerriket i ”den rette gata” hvor også Paulus var da han ble oppsøkt av Ananias: ”Og Herren sa: Gå bort i den gaten som kalles Den rette, og i huset til Judas skal du spørre etter Saulus fra Tarsos. For se, han ber.”

Dette er byen hvor kristne, muslimer og jøder levde side om side i århundre, og fortsatt har byen en merkbar kristen minoritet. Rundt 10-12 % av innbyggerne i landet er kristne. Jødene er borte og konfliktnivået i området markeres ved at de har malt et israelsk flagg på bakken i en av de trange gatene i gamlebyen slik at alle som passerer må tråkke på flagget. Det gir i alle fall signaler om at det tar tid å skape fred i regionen.

Formålet med turen var å besøke sønnen min Andreas som studerer arabisk og som tilbringer et semester ved Universitetet i Damaskus. Han er en av rundt 20 norske studenter fra Universitetet i Oslo. Her får de god undervisning i standardarabisk, men lite tid til å praktisere lokal dialekt.

De fleste har 40 studiepoeng i arabisk når de kommer og etter en plasseringstest, blir de plassert på et av de åtte nivåene. Nivå 1-3 er innføring, 4-6 er mellomnivå og 7-8 høyt nivå. De fleste norske studentene startet dette året på nivå 3. Hvert nivå undervises i 4 uker og deretter ny test for å avgjøre om man får rykke opp et nivå. Det virker som de norske studentene har et godt teoretisk grunnlag, men mangler snakke- og lytteerfaring. Uansett er det vanskelig å lære seg arabisk uten et opphold i et arabisk land.

Dette er nok også en viktig inntektskilde for universitetet. Hvert nivå koster 18 000 syriske pund. Det er rundt 2000 norske kroner.

Det eneste de krever av de utenlandske studentene før oppstart på studiene, er HIV-test. Det kunne vært interessant å vite begrunnelsen for dette. Jeg burde kanskje benyttet anledningen og spurt da jeg stakk innom det medisinske fakultet. Universitetet i Damaskus tar opp 600 medisinerstudenter i året og de har som hos oss et seks års studium. De har fem universitetssykehus knyttet til fakultetet.

Til sammen er det fire medisinske fakultet i Syria og det er de eneste fakultetene i den arabiske verden som underviser studentene på arabisk. De fleste andre har nok engelsk som undervisningsspråk.

Det var ikke uten grunn at jeg fikk lest ”Insirkling” mellom severdighetene i Damaskus. Samme dag som jeg kom hadde sønnen min klart å skaffe seg boka ”Towers of Midnight” – bind nr. 13 i en planlagt serie på 14 bind av Robert Jordan. Riktignok døde forfatteren etter bind nr. 11, men takket være Brandon Sanderson reddes tilhengerne fra den store ”katastrofen”.

Jeg var heller ikke vanskelig å motivere til leseøkter. Carl Frode Tiller har klart å skape en roman som du bare er nødt til å lese ferdig. Den begynner med et hukommelsestap i 2006 og det danner bakteppet for at vi får innsikt i oppveksten til David, Jon og Silje på åttitallet i Namsos. Du skjønner etter hvert hvorfor livene deres tok svært forskjellige retninger.

Tilsvarende kunne det vært spennende å ha fått innsikt i oppveksten til de syriske ungdommene som jeg så i Damaskus. Hvilke drømmer har de for framtiden og hvordan vurderer de mulighetene til å påvirke egen framtid? Det er i alle fall oppløftende at så mange norske studenter er i landet for å lære seg arabisk – de får mulighetene til å stille de spørsmålene jeg tenkte.

Damaskus er verdt et besøk. Det er en spennende by med en lang og viktig historie. Som turist følte jeg meg trygg selv i de mørkeste og trangeste smugene om kvelden og prisnivået er lavt. Samtidig gir en tur til Damaskus en anledning til å reflektere over hvordan et regime klarer å kontrollere all opposisjon. God tur.