Nidelven stille og vakker du er

På det nasjonale dekanmøtet i medisin i Trondheim i 2006 var spesialistutdanningen av leger tema. Det var det første dekanmøtet jeg var på som dekan og siden har legers spesialistutdanning vært tema i mange ulike møter hvor jeg har deltatt.

Tilbake i 2006 hadde Universitetet i Oslo nylig gjennomført et forsøk med nettbaserte kurs som en del av spesialistutdanningen av leger i gastroenterologi, klinisk farmakologi og patologi. NTNU og Helse Midt-Norge var i ferd med å avslutte et pilotprosjekt i spesialistutdanningen av leger innen anestesiologi, barne- og ungdomspsykiatri, barnesykdommer, psykiatri og geriatri.

Sluttrapporten fra prosjektet i Midt-Norge viste at det var fullt mulig å organisere teoriutdanningen regionalt for disse spesialitetene. Kandidatene var fornøyd og nye undervisningsformer med smågruppeundervisning og ferdighetstrening var populære.

Vedtaket i 2006 var at ”Dekanmøte i medisin vil fortsatt arbeide for at den teoretiske opplæringen i spesialistutdanningen overtas av universitetene og ber de politiske myndigheter om å ta initiativ til en gjennomgang og revisjon av spesialistutdannelsen med et slikt mål.”

Det er nå klart at det ligger an til endringer av spesialistutdanningen. I Ot.prp. nr. 83 (2008-2009) fremmet Regjeringen en endring av helsepersonelloven slik at Helsedirektoratets adgang til å delegere godkjenningsmyndighet av offentlig spesialistgodkjenning av helsepersonell til private yrkesorganisasjoner opphørte.

Denne endringen må også ses i sammenheng med en oppfølging av Stortingets anmodningsvedtak 19. juni 2009: ”Stortinget ber Regjeringen legge frem en egen sak om organisering og vilkår for den fremtidige ordningen med spesialistgodkjenning og utdanning av spesialister i helsevesenet.”

Helsedirektoratet etablerte i 2010 et Spesialistutdanningsprosjekt for å påbegynne arbeidet med ”en generell gjennomgang av spesialitetsstrukturen, utdanningenes innhold og gjennomføring.”

Sentralt i Helsedirektoratets arbeid framover vil bli å gå igjennom spesialistutdanningene av leger og vurdere både struktur og innhold. Det er ingen tvil om at det er et komplekst arbeid. Det finnes i dag 44 legespesialiteter i Norge.

De medisinske fakultetene ønsker å bidra i dette arbeidet. Sist uke var dekanene med sentrale medarbeidere igjen samlet ved Nidelven for å diskutere spesialistutdanningen. Vi tenkte at tiden nå var inne for å utarbeide en felles plattform for det videre arbeidet om de medisinske fakultetenes rolle i framtidens spesialistutdanning av leger. Hensikten var ikke å utarbeide en ferdig plan, men diskutere ulike aktuelle tema og se om vi kunne enes om et felles utgangspunkt.

Det var et intensivt møte hvor vi diskuterte tema rundt organisering, akademisering, sertifisering, studieplan, praksis og vitenskapelig kompetanse. Møtet viste at det var mulig å komme opp med felles utsagn som vi skal bruke til å utarbeide et foreløpig dokument. Siden må vi bruke tid til å diskutere temaene med samarbeidspartnerne våre i helsetjenesten (helseforetakene og kommunehelsetjenesten) og Legeforeningen i tillegg til sentrale myndigheter.

Jeg skal komme tilbake til de konkrete forslagene i et seinere blogginnlegg. En aktuell sak er om vi bør gjennomføre innføringen av nybegynnerstillinger, men heller erstatte denne stillingskategorien allerede nå med oppstart av de ulike spesialistutdanningene.

Fakultetene ønsker fortsatt tjeneste i kommunehelsetjenesten for de som skal bli sykehusspesialister og tjeneste i sykehus for de som skal bli spesialister i allmennmedisin. I tillegg må alle som begynner en spesialistutdanning ha noen felles kompetansekrav på tvers av spesialitetene. Det kan være felles kompetansekrav innen områder som akuttmedisin, ledelse, kommunikasjon og forbedringskunnskap.

De to dagene i Trondheim viste igjen at de medisinske fakultetene i Norge er samkjørte og svært motiverte for å bidra til gode spesialistutdanninger av leger. Jeg tror vi alle gleder oss til fortsettelsen.