No pain, no gain?

Sist lørdag var det et oppslag i Aftenposten fra treningsmiljøet vårt ved Det medisinske fakultet. Overskriften var ”10 000 skritt til liten nytte”. Utgangspunktet var den tidligere kampanjen ”Hvert skritt teller” hvor målet var å få folk til å gå 10 000 skritt hver dag.

Hensikten med oppslaget var selvfølgelig ikke å få fram at inaktivitet er like bra som å gå 10 000 skritt. Målsettingen var heller å peke på at det er en større helsegevinst av aktiviteten hvis intensiteten økes. Forskerne opplever stadig vekk at pasientene de møter, er mer opptatt av antall skritt enn kvaliteten på aktiviteten.

”Mange av disse rusler og går og tror det er nok for å få utbytte av ”treningen”. Problemet er at ruslingen ikke gir den helseeffekten folk er ute etter.” uttalte stipendiat Dorthe Stensvold. Budskapet hennes var at ”Vi mener det er viktig at de blir klar over at man kan få en betydelig helseeffekt av kortere treningsøkter med høyere intensitet.”

Det virker som om mange fortsatt blir provosert av at det snakkes om intervalltrening og trening på høyere intensitet. Egentlig er dette en naturlig treningsmetode for alle som beveger seg ute i naturen – enten til fots eller på ski. Høy intensitet oppnås ofte i motbakkene.

I et av de tidlige treningsstudiene ved fakultetet, var forsøkspersonene utrente kvinnelige studenter. Treningen gikk ut på å gå hurtig i motbakker på Bakklandet i Trondheim. Etter en periode med oppvarming, hadde de en intervalløkt på ca. 25 minutter med drag på 2-5 minutter. Under dragene var hjertefrekvensen oppe i 90-95 % av maksimal puls. Tre treninger i uka i åtte uker ga et økt oksygenopptak på 18 %.

Gjennomsnittlig treningstid var 23 timer. Bare 29% av denne tiden ble oppfattet som hard trening og 23% som moderat trening.

Treningsprosjektene foregår i dag stort sett på tredemøller. Årsaken er at forskerne trenger å vite nøyaktig intensiteten når resultatene skal publiseres. Slik har de vist at høyere intensitet gir best effekt på ulike fysiologiske parametre og større økning av fysisk kapasitet.

Det gode er at resultatene er samsvarende om det gjelder friske forsøkspersoner eller pasienter med ulike lidelser som angina pectoris, gjennomgått hjerteinfarkt, metabolsk syndrom eller røykebein.

Jeg skal ikke gå inn på hva som er best for toppidrettsutøvere. Her har intervalltrening skapt skarpe fronter.

I juni forsvarte Espen Tønnessen doktorgradsavhandlingen ”Hvorfor ble de beste best? En case studie av kvinnelige verdensenere i orientering, langrenn og langdistanseløp.” ved Norges idrettshøyskole. Hans budskap er at mye og rolig trening er viktigere enn tidligere antatt.

Jeg regner med at avhandlingen problematiserer nytten av historiske data for å utvikle fremtidens toppidrettsutøvere. Det er vel flere norske verdensenere som la grunnlaget for suksessen sin som skogsarbeidere uten at det i dag er aktuell tilnærming. Det finnes heller ikke kunnskap om hva som hadde skjedd med disse verdensenerne hvis de hadde trent på en annen måte. Det viktigste for meg, er allikevel hva som gir best helsegevinst.

I et tidligere blogginnlegg antydet jeg at fysisk aktivitet er verdens beste ”medikament”. Forskningsmiljøet vårt ønsker å bidra til å finne best mulig ”dosering” gjennom mange ulike forskningsstudier. Vi bør være glad når forskere ønsker et best mulig kunnskapsgrunnlag for de rådene de gir.

Fysisk aktivitet er viktig. All aktivitet er bedre enn å være inaktiv, men det er viktig å få opp pulsen for å ha størst mulig effekt. Det er nok slik at litt slit må til for å få best mulig helsegevinst. Jeg skal love deg at det blir lettere å motivere seg til aktivitet når du merker at du kommer i bedre form.