I 2011 utarbeidet European Science Foundation dokumentet “Implementation of Medical Research in Clinical Practice”. Jeg har skrevet tidligere om både det ferdige dokumentet og prosessen tidligere.

Denne uka var vi samlet i København for å diskutere den videre oppfølgingen av dokumentet og komme fram til noen aksjonspunkt. Vi var på forhånd blitt enige om at vi burde vektlegge tre forhold; pasient og offentligheten (patient and public), allmennmedisin (general practice) og kunnskapsoverføring (knowledge transfer/ translation).

Jeg hadde ansvaret for en internasjonal gruppe med eksperter innen allmennmedisin. Sammen skulle vi komme fram til noen viktige aksjonspunkt som vil bidra til å sikre best mulig kunnskapsbasert helsetjeneste utenfor sykehusene.

Det første hovedpunktet vi ble enige om var å sikre en adekvat kunnskapsproduksjon som er relevant for de problemstillingene som allmennmedisinerne møter. Det betyr først og fremst at mer forskning må gjennomføres i den allmennmedisinske settingen og baseres på forskningsspørsmål som er relevante for allmennpraksis. Det kan være teoretisk forskning, helsetjenesteforskning eller mer klinisk forskning. Det trengs blant annet mer forskning på hvordan risikofaktorer bør håndteres og forskning med utgangspunkt i symptomer. Samtidig er det viktig å være klar over, slik danske studier har vist, at nesten halvparten av pasientene «deles» med spesialisthelsetjenesten siden pasientene følges opp begge steder.

I tillegg må det etableres forskningsnettverk, registre og infrastruktur slik at den totale kapasiteten for forskning i allmennmedisin øker.

Retningslinjer er viktige for å implementere ny kunnskap i allmennmedisin, men disse er ikke alltid like enkle å anvende. Retningslinjer er vanligvis utarbeidet for enkeltsykdommer, mens virkeligheten for allmennmedisinerne er ofte pasienter med mange ulike lidelser med tidvis motstridende anbefalinger for behandling. Derfor bør ikke retningslinjene være for snevre. I tillegg bør allmennmedisinerne være sentrale i utformingen av retningslinjer sammen med pasientrepresentanter.

Det kreves ofte sterk ledelse for å sikre at helsetjenesten endrer seg i tråd med ny kunnskap.

Et annet hovedpunkt har å gjøre med utdanningen av leger. Det innebærer at mer av grunnutdanningen av leger bør flyttes ut fra universitetssykehusene og til allmennmedisinske praksiser. Gruppa var opptatt av at kvaliteten ikke måtte bli dårligere og at alle undervisningselementene som flyttes må gi en klar tilleggsgevinst.

En mulighet er å bruke sentre som undervisningsarenaer hvor sykehusspesialister og allmennmedisinere jobber sammen. Et forslag som kom er at flere allmennmedisinere bør arbeide ved sykehusene for å kunne ta primærhelseperspektivet inn dit. Hensikten med endringene er å utdanne leger som kan bidra til mer forskning og en mer kunnskapsbasert helsetjeneste i allmennmedisin.

I spesialistutdanningen av allmennmedisinere bør det også legges til rette for mer forskning. Det bør være mulig å kombinere en ph.d.- og spesialistutdanning i allmennmedisin.

En engelsk kollega tok opp at det er et problem å få publisert allmennmedisinsk forskning i de beste generelle medisinske tidsskriftene. Dette er viktig for at de som jobber på sykehusene skal ha en mulighet til å oppdatere seg på den beste forskningen innen allmennmedisin. Vi var enige om å utfordre tidsskriftene på dette.

Alt i alt ble det en flott dag i København. Vi skal nå utarbeide en ”policy briefing” på temaene vi diskuterte. Jeg syntes det var spennende å få arbeide med dyktige forskere i allmennmedisin. Forhåpentligvis blir resultatet en økt kapasitet for forskning og utdanning innen dette fagfeltet til glede for pasientene i Europa.