Noen husker fortsatt tidligere statsminister Lars Korvalds innlegg på Stortinget som begynte med ordene: ”Norge er et land i verden”. Det ble sagt mange morsomheter rundt disse ordene, men vi kan vel være enige om at virkeligheten i utsagnet oppleves sterkere i dag enn på den tiden.

I oppveksten min var det veldig eksotisk for familien at vi flere ganger var på bilferie nedover Europa og besøkte en tante og onkel i Sveits. Mindre eksotisk var det ikke å høre på en annen onkel som var diplomat, fortelle om spennende opplevelser i andre verdensdeler. Det var selvfølgelig utenkelig å besøke han i Singapore.

Etter hvert flyttet broren min til Tyskland for å studere og jeg opplevde San Francisco som AFS student. Sakte men sikkert ble verden flyttet nærmere.

I dag er det blitt vanlig å studere og oppholde seg i ulike land. Datteren vår som studerer i København har vært et semester i Australia, Taiwan og Latvia i løpet av studietiden. Eldste sønn reiste nylig til Syria for et semester og han har tidligere vært et år i England, mens minstemann er akkurat kom tilbake fra et skoleår i Argentina.

Jeg tror vi skal glad for denne utviklingen. Den bidrar til økt forståelse på tvers av landegrenser og vi har mye å lære av hverandre. Vi kan lære blant annet hvordan vi kan drive utdanning på ulike måter. Vi har også mye i Norge som kan bidra til en positiv utvikling i andre land..

I forrige uke ønsket jeg over 60 utenlandske studenter velkommen til Det medisinske fakultet, NTNU. 25 av studentene skal ta en toårig mastergrad. Vi har nå tre masterprogram som undervises på engelsk; Master of Science in Neuroscience, Master of Science in Molecular Medicine og Master of Science in Exercise Physiology and Sport Sciences. De utenlandske studentene beriker studentmiljøet og bidrar til at alle studentene får et internasjonalt perspektiv

15 av de internasjonale studentene skal være utvekslingsstudenter på medisinstudiet vårt. For å kunne sende studentene våre til utlandet må vi også ha et tilbud som gjør det mulig for utenlandske studenter å komme til Trondheim. Derfor har vi innført et semester som undervises på engelsk. Den positive bivirkningen er at medisinstudentene våre også får et forhold til faget sitt på engelsk.

Kort sagt var det utrolig hyggelig å hilse på de nye internasjonale studentene. I år var studentene fra land som Østerrike, Bangladesh, Belgia, Bosnia Herzegovina, Canada, Kina, Estland, Etiopia, Tyskland, Ghana, Iran, Liechtenstein, Nepal, Nederland, Pakistan, Polen, Serbia, Spania, Sør-Korea, Sudan, Tyrkia og Ukraina.

Jeg føler meg sikker på at vi kan gi de en god utdanning. Utfordringen er at de skal føle seg velkommen når de oppsøker boligmarkedet, nødvendige instanser eller alle oss andre i løpet av oppholdet sitt i Norge. Vi trenger at flere åpner hjemmene sine for internasjonale studenter.

Målsettingen må være at studentene reiser tilbake til hjemlandene sine som gode ambassadører for universitetet vårt. Vi vil aldri nå målene våre hvis vi ikke opprettholder et godt omdømme blant internasjonale studenter.

I sommer leste jeg boka Brooklyn av Colm Tóibín. Den handler om den unge irske jenta Eilis Lacey som på 1950-tallet reiste til USA for å få seg jobb. På den tiden var det fortsatt slik at en båtreise over Atlanterhavet for å søke arbeid sannsynligvis ville bestemme hvor du skulle bo resten av livet. Slik er det ikke i dag.

Samtidig opplever vi at norske familier blir stadig mer internasjonale. I nærmeste familie har vi nå familiemedlemmer fra Brasil, Argentina, Nederland og Tyskland. Det er ingen tvil om at Norge er et land i verden.