Kunnskapsministeren sendte nylig et brev til universitetene og høyskolene med tittel: «Oppdrag til statlige høyere utdanningsinstitusjoner: innspill til arbeidet med framtidig struktur i universitets- og høyskolesektoren».

Dette er en del av arbeidet med en stortingsmelding om struktur i universitets- og høyskolesektoren våren 2015. Regjeringen har høye ambisjoner for norsk høyere utdanning og forskning, og det store spørsmålet er om dagens struktur er tilpasset ambisjonene om å være en ledende kunnskapsnasjon.

Statssekretær Bjørn Haugstad ga i Universitets- og høgskolerådets (UHRs) representantskapsmøte 13. mai institusjonene i oppgave å vurdere sin plass i et framtidig UH-landskap med færre institusjoner for å heve kvaliteten i høyere utdanning og forskning. Klarere kan det ikke sies at tiden nå er inne for å redusere antallet institusjoner innen høyere utdanning.

Jeg tror at dette er en helt riktig politikk for å sikre kvaliteten på utdanningene og forskningen. Selv om jeg ikke er så bekymret for kvaliteten på de tradisjonelle breddeuniversitetene, så kan vi alle bli bedre og noen institusjoner er helt klart for små til å være bærekraftig i fortsettelsen.

Brevet fra Kunnskapsministeren gir oss på NTNU en mulighet til å diskutere internt og med andre aktuelle institusjoner om hva NTNU og landet er best tjent med. Departementet har også lagt opp til regionale dialogmøter i september.

Ved NTNU skal vi strukturere tenkningen langs tre ulike scenarier: 1) videreutvikle NTNU innenfor dagens organisatoriske rammer. 2) tettere integrasjon/fusjoner i Midt-Norge. 3) tettere integrasjon/fusjoner innenfor teknologi i hele landet (desentralisert campus).

Det er ikke vanskelig å se for seg mange ulike spennende løsninger på et slikt arbeid. NTNU har en nasjonal rolle innenfor teknologiutdanningene. I motsetning til universitetene i Oslo, Bergen og Tromsø rekrutterer vi primært nasjonalt. Samtidig har vi et klart lederansvar i egen region for å sikre gode forsknings- og utdanningsmiljøer i Midt-Norge.

Det har flere ganger blitt reist diskusjon om Høgskolen i Sør-Trøndelag (HIST) burde vært sammenslått med NTNU. Det ville samlet medisinutdanningen og helsefagutdanningene som bruker St. Olavs Hospital som praksisarena på samme fakultet og gjort interdisiplinær læring og samhandling mellom miljøene lettere. St. Olavs Hospital har dette som et uttrykt ønske i strategien sin. Jeg tror at det bare er snakk om tid før vi blir en felles institusjon.

Frykten hos mange ved universitetene er at sammenslåing med en høyskole vil gi en fortynningseffekt av kvalitet og omdømme. Derfor vil erfaringene som universitetet i Tromsø gjør (Høgskolen og Universitetet i Tromsø fusjonerte i 2009 og med Høgskolen i Finnmark i 2013) være viktige i det videre arbeidet for eventuelle sammenslåinger mellom universitet og høyskoler ellers i landet. Jeg tror at vi uansett må ha et langsiktig perspektiv på hva som tjener institusjonene og at det ikke nødvendigvis er så enkelt å forutsi effektene av sammenslåinger på ulike rangeringer.

Det har lenge vært snakk om at NTNU bør knytte seg enda tettere opp mot enkelte teknologisk orienterte høyskoler. Høgskolen i Gjøvik har for eksempel et sterkt fagmiljø på IKT/informasjonssikkerhet. Slik kan NTNU fortsette å ta lederrollen for de teknologiske utdanningene i landet og sikre fortsatt bredt samarbeid med næringslivet.

Det er viktig å presisere at fusjoner ikke nødvendigvis medfører nedleggelser av studiesteder, men heller sikrer fortsatt drift og kvalitet av de utdanningene som er der.

Det blir spennende og se hva vi ender opp med av konklusjoner ved NTNU. Et mulig scenario kan bli at vi både orienterer oss regionalt mot høyskolene i Midt-Norge og nasjonalt for å sikre en akse til de beste teknologiske høyskolene utenfor regionen.

Det medisinske fakultet har ansatte og studenter på alle de åtte sykehusene i regionen. Med dette utgangspunktet vil vi også være en sterk regional aktør på helseutdanningene i Midt-Norge i tillegg til forskningsaktiviteten. Tilsvarende har Høgskolen i Ålesund og Høgskolen i Molde sterke teknologiske utdannings- og forskningsmiljøer som kan bidra til å gjøre et samlet NTNU sterkere.

Uansett hva vi kommer fram til av konklusjoner ved NTNU, så vil Det medisinske fakultet fortsette å utvikle samarbeidet med de andre helsefagutdanningene i regionen og spesielt i Trondheim. En moderne medisinutdanning krever at studentene har felles læringsaktiviteter med andre fremtidige helseprofesjoner. Slik kan de bli trygg på egen kompetanse og profesjon, samtidig som de vet hvilken kompetanse de andre profesjonene kan bidra med og hvordan de best kan finne gode løsninger i fellesskap.

Kunnskapsministeren har startet en prosess som kan gi mange nye løsninger for universitets- og høyskolesektoren. Det blir spennende å se hva de ulike institusjonene kommer med på dialogmøtene i september. Jeg føler meg trygg på at NTNU vil være aktive i dette arbeidet.