På fredag denne uka får 122 nye leger vitnemålet sitt ved NTNU. Jeg får samtidig gleden av å ønske disse legene lykke til og si noen ord til dem og til stolte foreldre og partnere samt andre som har møtt opp. I noen familier er dette den første legen, mens i andre familier er det en tradisjon at flere blir leger.

Det er mange års hardt arbeid som ligger bak det å fullføre et medisinstudium. Ikke minst er det en hard konkurranse for å komme inn på studiet, men det er også mye kunnskap, mange ferdigheter og holdninger som skal på plass i løpet av et seks års studium.

Vi har ikke karakterer ved medisinstudiet vårt. Vi tror det fremmer samarbeid og læring samtidig som vi kan stille større krav til bestått eksamen. Det er ikke nok å ha et minimum av kompetanse når du skal ut i helsetjenesten – vi vil at alle skal ha et solid kunnskapsnivå. Slik føler vi oss trygge på at vi sender ut leger i helsetjenesten med kunnskap, ferdigheter og holdninger som gjør de nyutdannede til fremtidige gode leger.

Dagens studenter har langt mer kommunikasjonstrening enn hva vi hadde og de har lært hvordan de skal fortelle dårlige nyheter til pasienter som får stilt alvorlige diagnoser. Studentene har lært om kvalitet og om å forebygge uønskede hendelser. De har hatt mye praksis med utplassering på lokalsykehus og i allmennpraksis.

Samtidig er det ingen supermenn og superkvinner vi sender ut i helsetjenesten. De vil gjøre vurderinger som er feil og de vil overse sykdommer og tilstander som i ettertid synes opplagte. De vil si ting som vil oppfattes på en annen måte enn tiltenkt og de vil gjøre prioriteringer som viser seg å være feil.

Jeg har i det siste lest VGs avisserie: ”Disse ble ødelagt i helsevesenet”. Her har jeg lest mange sterke historier om pasientenes møter med norske leger – om sviktende diagnoser, manglende kommunikasjon, utredninger som ikke ble gjort og leger uten nok kunnskap i følge pasientene. Samtidig er det et sterkt ønske hos enkelte om at leger skal straffes og miste jobben. Hvis disse historiene hadde vært den eneste virkeligheten, så hadde det stått dårlig til med helsetjenesten i Norge.

Nå leser jeg nok mange av disse historiene ut fra min egen referanseramme. De viser mange eksempler på legers manglende kommunikasjon og kanskje manglende ydmykhet overfor pasientene om feilvurderinger og feil diagnoser, men samtidig tillegges mange av disse legene en likegyldighet overfor det å gjøre feil som jeg ut fra erfaringen min, ikke tror er riktig.

Leger glemmer ofte ikke feil som har hatt store konsekvenser for pasienter – ofte trekker de fram historier som kan være mange år gamle. Det behøver ikke være feil heller, men allikevel kan det være tanker om at noe kunne vært gjort på en annen måte og slik reddet pasienten. Det er et sterkt ønske blant leger å finne alvorlig sykdom og bidra til at riktig behandling blir gitt. Så hender det at det går galt og målet må være å skape en kultur for å redusere feil og fremme kvalitet i pasientbehandlingen.

Vi kan ikke være fornøyd så lenge det gjøres mange feil i helsetjenesten. Vi er nødt til å innføre rutiner som hindrer flest mulige feil og samtidig sørge for at ingen feil skjer uten at det blir utgangspunkt for læring. Kvalitetsforbedring og pasientsikkerhet vil bli stadig viktigere i legeutdanningen og vi skal tilpasse studieplanen slik at studentene får en mer strukturert utdanning på dette området.

I talen min til de nye legene snakker jeg alltid om at det er viktig å være ydmyke i møtet med pasientene og lytte til hva de har å fortelle. Særlig er det viktig å lytte til foreldrene til små barn og ta deres uttrykte bekymringer alvorlig. Ofte har de observert noe som kan være avgjørende ved alvorlig sykdom. Samtidig må vi kjenne egne begrensninger og diskutere med kollegaer. Det er kanskje noe av det kjekkeste ved å begynne som lege, nemlig muligheten til å kunne samarbeide med kollegaer for å stille riktig diagnose.

Selv om vi undersøker pasientene grundig, kan selv alvorlig sykdom bli oversett på et tidlig tidspunkt fordi symptomene ennå virker fredelige. Vi må alltid åpne for at pasientene tar kontakt igjen hvis sykdommen utvikler seg på en måte som virker alarmerende for pasienten eller de pårørende.

Heldigvis er det ikke slik at hverdagen til leger preges av misfornøyde pasienter og anklager om feilvurderinger. Stort sett er det en svært positiv og givende jobb hvor du føler at du får bidra til å fremme helse og livskvalitet. Jeg vet derfor at de nyutdannede legene våre står overfor en spennende yrkeskarriere. Jeg er trygg på at de gjerne vil lære av pasientene de møter. Ta godt i mot dem.