Offensive miljøer i hovedstaden

Knut Olav Åmås hadde en kommentar i Aftenposten før jul om den «Den nye offensiviteten» fra Universitetet i Oslo og Det Norske Videnskaps-Akademi. Det er ingen tvil om at det skjer mye positivt rundt disse to institusjonene.

Jeg har stor sans for rektor Ole-Petter Ottersens opprettelse av en internasjonal rådgivningsgruppe (Strategic Advisory Board) under ledelse av tidligere statsminister i Finland Esko Aho som skal bistå Universitetet i Oslo i å ta de riktige valgene fremover. Selv om Universitetet i Oslo har en stor fordel av å være det eldste og største universitetet, så må de arbeide hardt for å beholde posisjonen sin både nasjonalt og internasjonalt.

Selv om jeg er overbevist om at NTNU har et bedre utgangspunkt til den videre internasjonale konkurransen med større fokus på strategisk omstilling, tverrfaglighet, rekruttering av de beste studentene og den teknisk-naturvitenskapelige hovedprofilen, så har vi helt klart noe å lære av de veivalgene de nå gjør ved Universitetet i Oslo. Både opprettelsen av en internasjonal rådgivningsgruppe og «The Lancet-UiO Commission on Global Governance for Health» er initiativ andre universitet kan la seg inspirere av.  

Det Norske Videnskaps-Akademi har også fått et oppsving de siste årene. Ikke minst fordi de administrerer både Abelprisen og de tre Kavli-prisene som er blitt etablert i løpet av få år. Jeg har vært til stede ved utdelingen av Kavli-prisene og her gjør akademiet en fantastisk flott jobb.

Nå kan det virke som den økte aktiviteten hos Det Norske Videnskaps-Akademi har gitt grobunn for et ønske om en enda større rolle innen forskningen. Preses Nils Christian Stenseth foreslo i Aftenposten 6. desember at akademiet bør overta administreringen av forskningsmidler til den langsiktige grunnleggende forskningen på bekostning av Forskningsrådet. Samtidig kritiserte Stenseth Forskningsrådets rolle, og hevdet at det eksisterer en uheldig monopolsituasjon for forskningsfinansiering.

Jeg er helt enig med Forskningsrådets administrerende direktør Arvid Hallén i at dette er en dårlig ide. Det er ingen grunn til å flytte ansvaret for administreringen av offentlige forskningsmidler til en organisasjon hvor medlemskap er livslangt og forankret i de andre medlemmenes vurdering av hvem som skal bli medlemmer. En rask titt på medlemslisten viser også at mer enn 80 prosent av de norske medlemmene er menn og inkluderes de over 70 år er tallet nærmere 90 prosent.

Det foreligger heller ikke kunnskap som tilsier at dette vil gi bedre grunnleggende forskning. Det er tross alt ledende forskere som bidrar i Forskningsrådets arbeid. Forskningsrådet kan med den rollen de har sørge for god balanse mellom ulike virkemidler i forskningen.

Vitenskapelige akademier kan spille en viktig rolle i samfunnet, men det er ingen grunn til å gi de en slik rolle som foreslått av Stenseth. Siden jeg er medlem av et mye eldre akademi, Det Kongelige Norske Videnskabers Selskap (DKNVS) fra 1760, er det litt spesielt at Stenseth foreslår en sentral rolle for Det Norske Videnskaps-Akademi uten i det hele tatt å nevne andre akademier – heller ikke etter at preses Kristian Fossheim i DKNVS påpekte dette i kommentaren sin 20. desember.

Den 28. desember fulgte Stenseth opp forlaget sitt med et innlegg «Forskningsrådet + Akademiet er sant». Her trekker han opp sammenlikningen med European Research Council (ERC) som er EUs virkemiddel for å støtte den absolutt beste forskningen og forskerne i Europa. Selv om de har fått en uavhengig rolle, så oppnevnes rådsmedlemmene av EU-kommisjonen og medlemmene oppnevnes bare for en begrenset periode. ERC skiller seg klart fra akademier. Forskningsrådet har gode virkemidler for den langsiktige grunnleggende ikke-tematiske forskningen og jeg skjønner ikke at flytting skulle medføre noe positivt.

Det er interessant at argumentasjonen for å flytte «forskning for forskningens skyld» fra Forskningsrådet til Det Norske Videnskaps-Akademi er å styrke den langsiktige grunnleggende forskningen samtidig som det argumenteres for at en slik flytting vil «ivareta hele spekteret fra naturvitenskap og medisin til samfunnsvitenskap og humaniora – inkludert de temaer som er unikt norske og i liten grad får støtte fra ERC». Det siste høres for meg ut som fokus på tema og ikke kvalitet.

Jeg er derimot helt enig i at vi må styrke den langsiktige grunnleggende forskningen i Norge. Dette har også fokus i Forskningsrådet, men vi er avhengige av at dette vinner støtte hos bevilgende myndigheter og i samfunnet for øvrig. Her kan Det Norske Videnskaps-Akademi være en viktig pådriver. Etableringen av sentre for fremragende forskning, økt fokus på fri prosjektstøtte og støtte til de aller beste som ikke oppnår ERC status, viser likevel at det skjer mye positivt.

Jeg synes det er flott at Universitetet i Oslo og Det Norske Videnskaps-Akademi oppfattes som offensive av Aftenposten. Så håper jeg at både Aftenposten og de ulike aktørene i hovedstaden løfter blikket sitt til resten av landet. Det er viktig at vi ivaretar det nasjonale perspektivet i arbeidet for å fremme norsk forskning internasjonalt.