Noen ganger tenker jeg ut flere dager på forhånd hva jeg vil skrive om. Derfor skulle jeg nå skrive ned alle disse tankene som har surret rundt oppe i hodet mitt om de intellektuelle. Jeg har jo lest flere innlegg i sommer om temaet og tenkte at ”agurkdebatten” slik den ble omtalt av Guri Kulås Klassekampen, fortjente et blogginnlegg.

I stedet får jeg den samme opplevelsen som Ole Brumm:”When you are a bear of very little brain, and think of things, you find sometimes that a thing which seemed very thingish inside you is quite different when it gets into the open and has other people looking at it”.

Jeg er kanskje ikke så opptatt av om hvem som defineres som intellektuelle, men jeg opptatt av at ansatte innen universitetene bidrar til samfunnsdebatten og engasjerer seg i samfunnsutviklingen. Ikke minst er det viktig at ansatte i universitets- og høgkolesektoren bidrar til et større engasjement for høyere utdanning og forskning i samfunnet. Derfor må vi være synlige.

Starten av diskusjonen rundt de intellektuelle var en leder av Cathrine Holst i Nytt Norsk Tidsskrift (NNT) fulgt opp av et intervju i Klassekampen. Hun vil at flere intellektuelle skal være synlige i samfunnet. Samtidig ble det en diskusjon om hvem som er intellektuelle. Er alle akademikere intellektuelle? og er Jonas Gahr Støre i særdeleshet en intellektuell? Eller er slik som Toril Moi skrev at ”den klassisk intellektuelle ikke lenger finnes”. Det ble mange innlegg etter hvert.

Cathrine Holst ønsker å lage et tidsskrift for de få – ”Er NNT for intellektuelle og akademikere? For den såkalte ”kultureliten”? Jeg må svare ja. Jeg eier ærlig talt ikke ambisjoner om å nå ut til ”folk flest” med NNT”.

Det bør være helt greit at det lages tidsskrift for en begrenset gruppe lesere. Nå kan det kanskje sies at det begynner å bli ganske mange etter hvert som kan dette ”stammespråket” som brukes i NNT.

Det er enda mer spennende hvis de som skriver i NNT klarer å bidra til en diskusjon som kan skape et engasjement ut over tidsskriftets lesekrets og involvere andre enn de som allerede er en del av ”menigheten”. Alle fagområder har et eget ”stammespråk”, men jeg tror at det er viktig at vi klarer å involvere flere i viktige samfunnsdiskusjoner.

Medisinere har jo tradisjonelt blitt anklaget for å bruke et språk som har ekskludert pasientene fra å være informert om egen helse. I dag er det mye vekt på kommunikasjon og hvordan vi kan formidle medisinske problemstillinger på en forståelig måte.

Vi trenger personer som har interesse og nysgjerrighet ut over spesialfeltet sitt og som synes det er spennende å delta i samfunnsdebatten. Utfordringen for forskerne våre som forventes å være i forskningsfronten, er at det er vanskelig å bruke tid og engasjement utenfor forskningsfeltet sitt. Det er ikke vanligvis ”hjemmeinnredning og hyttebygging” som holder de borte fra samfunnsdebatten.

Samtidig er de ofte flinke til å formidle forskningsaktiviteten sin og bidrar kanskje mer til å skape forskningsinteresse i befolkningen enn de som bidrar i de mer generelle samfunnsdiskusjonene. Uansett trenger vi ulike typer akademikere og så får andre definere hvem av dem som er intellektuelle.

Kort sagt ble det vanskelig å skrive noe om den store ”agurkdebatten”. Får vel avslutte med et annet passende sitat av Ole Brumm:”It is more fun to talk to someone who doesn’t use long, difficult words but rather short easy words like ”what about lunch””.