Siden sist blogginnlegg har jeg vært pårørende på sykehus. Det er alltid interessant å møte helsetjenesten fra brukersiden og det gir grunnlag for refleksjon. Dette fordi jeg selv har vært behandler og helsepersonell i tilsvarende situasjoner tidligere.

Det jeg har tenkt en del over er hvordan resultatene av ulike undersøkelser, vurderinger av helsepersonell og behandlingstiltak formidles til pasientene og i de tilfeller pasientene ønsker det, til de pårørende. Er vi gode nok til å informere og gi oppdatert informasjon om hva som skjer og hvorfor?

I mars publiserte Kunnskapssenteret rapporten Pasienterfaringer med norske sykehus: Nasjonale resultater i 2011 og utvikling fra 2006. I all hovedsak har pasientene gode erfaringer etter å ha vært på sykehus i Norge. 10 514 pasienter svarte i 2011 på spørsmål om hvordan de opplevde oppholdet de hadde hatt på et sykehus. Det var spørsmål om forventninger til sykehusoppholdet, ventetid, selve oppholdet og samarbeidet etter behandling.

En av de ti indikatorene var informasjon. Denne indikatoren bygde på tre spørsmål; Fikk du vite det du syntes var nødvendig om hvordan prøver og undersøkelser skulle foregå?, Fikk du vite det du syntes var nødvendig om resultater av prøver og undersøkelser? og Fikk du tilstrekkelig informasjon om din diagnose/ dine plager?

På disse tre spørsmålene svarte rundt 30 prosent av pasientene at de ”ikke i det hele tatt”,  ”i liten grad” eller ”i noen grad” fikk tiltrekkelig informasjon. Samtidig handlet mange av fritekstkommentarene om informasjon. Det var gjennomgående behov for mer informasjon blant pasientene i denne undersøkelsen.

To av spørsmålene gikk på de pårørende om det var enkelt for dem å få informasjon og om de ble tatt godt i mot. Her var svarene mer positive med et gjennomsnitt på 76 på en skala 0 – 100 der 100 var best.

En av de andre indikatorene gikk også på informasjon i forbindelse med utskrivning; Ble du informert om hva du selv kunne gjøre hjemme ved eventuelle tilbakefall? og Ble du informert om hvilke plager du kunne regne med å få i tiden etter sykehusoppholdet? Utskrivning er den indikatoren som fikk den dårligste skåren nasjonalt. På det første spørsmålet svarte 50 prosent at de ”ikke i det hele tatt”, ”i liten grad” eller ”i noen grad” fikk denne informasjonen, mens 45 prosent svarte tilsvarende på det andre spørsmålet.

Denne undersøkelsen viser at vi kan bli bedre på informasjon både under oppholdet, til de pårørende og ved utskrivning. Når halvparten av pasientene føler at de ikke får tilstrekkelig informasjon ved utskrivning, så er det en indikasjon på at noe må gjøres. Jeg synes heller ikke at vi skal være fornøyd med at 70 prosent er fornøyd.

I pasientrettighetsloven står det at ”Pasienten skal ha den informasjon som er nødvendig for å få innsikt i sin helsetilstand og innholdet i helsehjelpen. Pasienten skal også informeres om mulige risikoer og bivirkninger”. Tilsvarende står det om informasjon til pasientens nærmeste pårørende: ”Dersom pasienten samtykker til det eller forholdene tilsier det, skal pasientens nærmeste pårørende ha informasjon om pasientens helsetilstand og den helsehjelp som ytes”.

Jeg tror at alle som arbeider i helsetjenesten er enige i at informasjon til pasienter og pårørende er viktig og riktig. Spørsmålet er hvordan vi kan bli bedre. I tillegg til at det er god medisinsk praksis at pasienter og pårørende skal være informert, så dreier det seg også om god ”kundebehandling”. Det er ingen grunn til at vi skal være dårligere på dette området enn private aktører.

Det er påfallende små forskjeller mellom norske sykehus i den nevnte undersøkelsen. I USA vektlegger de gode sykehusene at de skal ha stor pasienttilfredshet. Jeg så nylig at på UCSF Medical Center som jeg var tilknyttet for mange år siden, ville 81 prosent av pasientene ”definitely recommend the hospital to friends and family” mot et gjennomsnitt på 68 prosent for sykehusene i California. På Massachusetts General Hospital i Boston ville 88 prosent av pasientene anbefale sykehuset tilsvarende.

Det er godt mulig at jeg blir mer passiv som pårørende enn andre som ikke er helsepersonell. Det skal mye til før jeg kommenterer eller stiller spørsmål i rollen som pårørende. Allikevel er konklusjonen min i denne rollen at sykehusene kan bli bedre på informasjon til pasient og pårørende. Jeg vet ikke om du er enig.

En annen ting som slår meg som pårørende er at jeg blir oppmerksom på alle oppslagene på et sykehus som forteller deg om restriksjonene. På den ene avdelingen sto det et stort skilt på hvert pasientrom: BARE 2 BESØKENDE SAMTIDIG TIL HVER PASIENT. Intensjonen er helt klart god, men du føler deg kanskje ikke så velkommen?