Nå nærmer vi oss studiestart. Nye studenter skal ønskes velkommen til universitetene og høgskolene. Ikke siden 1996 har så mange i Norge ønsket å begynne å studere. Desto tøffere er konkurransen for å komme inn på de mest populære studiene.

Jeg er svært stolt av at NTNU i år har det medisinstudiet som det er vanskeligst å komme inn på hvis du kommer rett fra den videregående skolen (primærkvoten). Øverst ligger nanoteknologi ved NTNU med 60 poeng som minimum poengsum, deretter medisin ved NTNU med 59,6 poeng og på tredje plass medisin høst i Oslo med 59,2 poeng. Industriell økonomi ved NTNU kommer på fjerdeplass med 58,2 poeng.

Samlet viser dette at NTNU igjen rekrutterer søkerne med de beste karakterene fra den videregående skolen. Dette er en enorm tillitserklæring fra flinke og hardt arbeidende skoleungdom fra hele landet. Nå blir jobben vår å levere studier med høy utdanningskvalitet slik studentene skal forvente av et universitet med høye ambisjoner. Det skal vi klare.

Det jeg er minst bekymret for er at Trondheim ikke skal svare til forventningene som studentby. Her ligger forholdene godt til rette siden NTNU har en bred nasjonal rekruttering og alle studentene er innstilt på å skaffe seg et sosialt nettverk.

Universitetet i Oslo har det medisinstudiet som det er vanskeligst å komme inn på ved det ordinære opptaket – det omfatter de som har samlet seg poeng etter den videregående skolen. I dette opptaket ligger de medisinske fakultetene på topp av alle studier med mellom 68 og 65,5 poeng som minimum poengsum for opptak (Oslo høst 68, Oslo vår 66,9, NTNU 66,3, Bergen 65,7, Tromsø 65,5).

Dette viser at alle de medisinske fakultetene har mer enn gode nok studenter for å utdanne gode leger. Du lurer kanskje på om de fire utdanningene vi har i Norge er likeverdige med hensyn på hva som læres og kvalitet?

Før sommeren (16.juni) var det en kronikk i Aftenposten med tittelen ”Ønsker lik utdanning”. Artikkelforfatteren Per Helge Måseide refererte til et initiativ fra medisinerstudenter i Oslo som ønsker at det skal settes en felles nasjonal standard for legeutdanningen.

Nå kan det virke som utspillet var basert på de lokale forholdene ved Universitetet i Oslo. Det var referert til lederen for Norsk medisinerstudentforenings lokallag i Oslo, Lars Mariero, som bakgrunn for initiativet: ”Han peker på lite konkrete, omfattende og til dels utopiske læringsmål, for lite fokus på helhet og de store linjene, og på kunnskap som ikke alltid er anvendbar i praksis”.

Vi ønsker at de vi utdanner som leger i Norge har den kunnskapen, de ferdigheter og de holdninger som skal til for å være gode leger. Så langt jeg vet så har vi ingen kunnskap om at ikke dette er tilfelle for de nyutdannede fra de fire medisinske fakultetene i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø.

Det betyr ikke at de nyutdannede legene nødvendigvis har nøyaktig den samme kunnskapen – studiemodellene er forskjellige og vektleggingen av ulike deler av medisinen vil derfor variere. Ulike studiemodeller og tilnærminger beriker norsk medisin, men det skal aldri være tvil om at kvaliteten på de nyutdannede legene er tilfredsstillende. Svært mange norske leger har også utdanningen sin fra utlandet, og det har vært positivt for norsk helsetjeneste.

De medisinske fakultetene har nær kontakt med hverandre og møtes flere ganger i året. Vi har derfor god oversikt over hvordan de andre fakultetene gjennomfører medisinstudiene sine. Innholdet i et studium er heller ikke statisk, men endrer seg over tid.

Dessuten har vi nær kontakt med medisinske fakultet i utlandet. Jeg har besøkt fakultet i blant annet England, Nederland, USA, Australia, Skottland og Irland. Vi i Trondheim var også ansvarlige, så lenge den varte, for oppkjøpsordningen av studieplasser i utlandet (fortsatt noen få som ennå ikke er ferdige leger). Det ga oss særlig god innsikt i mange studiesteder. Kunnskapen om utdanningene i utlandet har ikke gitt oss noen indikasjoner på at norsk utdanning ikke er god nok.

Det er store forskjeller i hvordan legeutdanningene er i andre land. Noen land har innført nasjonale eksamener for å sikre at de ulike utdanningene gir tilfredsstillende resultater. Jeg tror ikke det er nødvendig i Norge. Det er selvfølgelig også mulig å innføre noen felles nasjonale læringsmål, men igjen er jeg i tvil om behovet. Vi bør i alle fall være sikre på at det foreligger et behov og at en slik ordning er hensiktsmessig.

Det jeg ikke er i tvil om, er at vi fortsatt skal arbeide kontinuerlig med utdanningskvaliteten og justere utdanningen i tråd med forskningsfronten og de endringer som skjer i helsetjenesten. Vi ser nå behovet for å ta i bruk nye utdanningsarenaer som sykehjem og distriktsmedisinske sentre. Dette har de medisinske dekanene også tatt opp med helseministeren. Vi vil øke samhandlingskompetansen til studentene med andre yrkesgrupper.

De nye medisinerstudentene som kommer til oss snart skal vite at de står foran seks spennende år. Underveis er det ikke alltid like lett å se sammenhengen i de ulike undervisningselementene, men desto hyggeligere er det å treffe studentene sisteåret – de ser etter hvert at det har vært en gjennomgående tanke bak studiemodellen. Dette har jeg fått som tilbakemelding flere ganger.

Jeg gleder meg i alle fall til et nytt studieår og lover at vi skal gjøre en innsats for at NTNU fortsatt skal være på topp blant studiestedene.