Dagens Næringsliv hadde 6.juli en artikkel med tittelen ”Kronikker blir kroner”. Her refererte de blant annet til Vitenskapsmuseet ved NTNU hvor forskerne tjener penger på å skrive kronikker.

Formidling er en av hovedoppgavene til universitet og høgskoler. Vi skal bidra til at forskningen blir kjent, men også til at folk flest får kunnskap og innsikt tilbake for de investeringene som gjøres innen høyere utdanning og forskning. Vi kan ikke forvente at befolkningen ønsker at politikerne skal satse mer på forskning hvis ikke resultatene er synlige for samfunnet.

Det er derfor nødvendig å ha et økt fokus på formidling. Tall tyder på at bare 16 prosent av norske akademisk ansatte er engasjert i formidling. Det er nedslående og det betyr at vi er nødt til å gjøre noe med situasjonen.

Departementet har innført et tellekantsystem for forskningsaktivitet og har knyttet bevilgningene til universitet og høgskoler opp til hvor mye som publiseres. Riktignok er dette en svært liten komponent i bevilgningene, men resulterte i mye støy og uro da ordningen ble etablert.

Et eget publiseringsutvalg under Universitets- og høgskolerådet ivaretar ordningen og systemet med publiseringspoeng fungerer i dag tilfredsstillende som en fordelingsmodell mellom institusjonene.

Det har lenge vært et ønske om å innføre et tilsvarende system for formidling. Det har blitt gjort utredninger uten at det har resultert i noe konkret. Departementet har lagt saken på vent.

Enkeltinstitusjoner har derfor innført egne systemer. Universitetet i Agder har innført et system for formidling som gjelder alle vitenskapelig ansatte. De har satt av en pott på 2,5 millioner kroner som fordeles til de instituttene som formidler mest.

Vi har ved fakultetet vårt hatt et tilsvarende system. Potten har vært mer symbolsk enn av økonomisk betydning, men hensikten har vært å gi et signal om at formidling er en viktig og ønsket aktivitet ved fakultetet.

Jeg tror at det er avgjørende å innføre en nasjonal ordning slik at formidlingsaktiviteten blir en del av finansieringssystemet på tilsvarende vis som forskningsaktiviteten. Det er enda vanskeligere å etablere et system for formidling enn forskning, men det er sannsynligvis nødvendig hvis vi skal få til en betydelig økning av formidling innen sektoren.

Noen mener at Harald Eia har gjort formidling til en større utfordring etter TV-serien ”Hjernevask”. Jeg tror heller at resultatet på sikt vil være positivt. Det ga interesse og engasjement for forskning, og viste potensialet for formidling. Forskere må også lære seg at det kan settes kritisk søkelys på egen aktivitet, noe som krever både innsikt i egne faglige begrensninger og respekt for andre fagområder.

Derfor blir det bare tull og hevde at man bør holde seg borte fra journalister. De fleste journalister er dyktige til å gjøre vanskelige problemstillinger forståelige – dette gjelder også forskning. Utfordringen er vår: Vi må lære oss å se mulighetene i at forskningsprosjekter har allmenn interesse.

Nå viste innføringen av tellekantsystemet innen forskning at det sannsynligvis påvirker adferden til forskere. Det ble et økt fokus på publisering og det har gjort norsk forskning mer synlig internasjonalt.

Neste skritt bør være innen formidling. Money talks.