Arbeidsminister Robert Eriksson ønsker å øke pensjonsalderen til 72 år i første omgang og deretter til 75 år. En slik endring vil påvirke rekrutteringen av nye professorer ved universitetene og vil kunne gi negative konsekvenser for unge forskere som satser på en akademisk karriere.

Mange av professorene ved universitetene arbeider i dag til de er 70 år og ikke få har et ønske om å fortsette den akademiske karrieren etter dette. I mange tilfeller samsvarer dette med et ønske fra arbeidsgiver om at professorene fortsatt bør ha en tilknytning til universitetet og forskningsmiljøet.

Vi har derfor mange professorer som fortsetter med en tilknytning etter 70 år og får posisjonen professor emeritus/emerita. Vedkommende hever pensjon, men har kontorplass og infrastruktur ved universitetet og fortsetter å bidra med forsknings- og undervisningsaktivitet. I noen tilfeller blir også personen lønnet i en gitt prosentdel. Professorstillingen derimot blir fristilt og en ny person får muligheten til å få en permanent posisjon ved universitetet.

Fast vitenskapelige ansatte i Norge har et sterkt stillingsvern. Det er sjeldne unntak at en professor blir sagt opp fra et universitet. Vi husker Nedkvitne-saken ved Universitetet i Oslo hvor det endte med oppsigelse, men den påfølgende rettsaken viste hvor mye som skal til for å si opp en professor. Det ligger innebakt i en fast vitenskapelig stilling en akademisk frihet og mulighet til stor faglig selvstendighet i forhold til arbeidsgiver. Dette er en del av en langvarig universitetstradisjon.

William Osler argumenterte sterkt for aldersgrense på 60 år for professorer da han i 1905 sluttet som sjeflege ved Johns Hopkins medical school. Det var for å slippe til unge og produktive vitenskapelige ansatte. Etter hvert innførte amerikanske universitet og colleges aldersgrense. I 1986 klarte de å beholde aldersgrense da det ble et generelt forbud mot dette i et tillegg til Age Discrimination in Employment Act. Argumentet var igjen å sikre god rekruttering av unge og ikke minst sikre posisjoner for kvinner og minoriteter. Kongressen lot likevel unntaket gå ut på dato 31. desember 1993.

Opphevingen av aldersgrensen for professorer i USA medførte en økende andel professorer over 70 år. Det medførte naturligvis også en nedgang i faste stillinger for yngre forskere. Universitetene i USA har også redusert antallet fast vitenskapelige stillinger totalt de siste årene. Noen mener at den stadige økende andelen eldre professorer også bidrar til de økonomiske utfordringene ved mange universitet.

Det er ingen tvil om at mange av professorene våre er en stor og viktig ressurs for universitetene også etter oppnådd aldersgrense. Deres motivasjon til å fortsette med forskning og undervisning har medført at noen har blitt mer produktive som pensjonister enn som ordinære arbeidstakere fordi forpliktelsene til for eksempel administrative oppgaver har blitt mindre. Derfor har vi stor glede av dagens muligheter til fortsatt tilknytning og nyte godt av bidragene fra de mest erfarne og ofte mest kompetente vitenskapelige ansatte ved fakultetet.

Jeg er likevel skeptisk til å øke pensjonsalderen. Jeg tror at erfaringene fra andre land har vist at det kan gå ut over rekrutteringen til faste stillinger for unge lovende forskere. I USA er det stadig en diskusjon om at aldersgrense bør gjeninnføres. Jeg tror også at økt pensjonsalder vil gi endrede arbeidsvilkår for professorer i 60-årene. Det er ingen tvil om at vi tidvis har gitt professorer på slutten av karrieren noe mer tilpassede arbeidsoppgaver som for eksempel mindre undervisning, men slike tilpasninger kan bli vanskeligere hvis en stadig økende andel av de vitenskapelige ansatte blir i 70-årene.

Vi har ved fakultetet vårt vært liberale i å ansette nye professorer 1-2 år før stillingene har blitt ledige for å sikre en god overgang for virksomheten. En økt pensjonsalder vil dermed bidra til å binde stillingsprioriteringene i flere år fremover siden vi ikke har forutsatt en økt pensjonsalder.

Selvfølgelig vil vi kunne håndtere en økt pensjonsalder, men jeg skulle gjerne sett at vi fikk en nærmere diskusjon om hva det vil innebære for de unge forskerne våre, før vi gjør endringene. I USA fikk universitetene et unntak i begynnelsen og vi bør i alle fall se på pensjonsalderen i en samlet vurdering av hvordan ulike stillingsgrupper håndteres på universitetene og om en slik endring vil bety endret stillingsvern på sikt.