I forrige uke arrangerte vi det siste store møtet i European Medical Research Councils (EMRC). Det er bestemt at organisasjonen skal fases ut til fordel for Science Europe. Et av de siste dokumentene fra EMRC er «Medical Research Education in Europe». Denne «Science Policy Briefing» ble utarbeidet fordi det er en bekymring i flere europeiske land for at det rekrutteres for få leger til biomedisinsk forskning. Dette kan medføre at pasientene ikke får tilgang til den kunnskapen som genereres i forskningsmiljøene.

Et av spørsmålene som blir stilt i rapporten er hvordan forskerutdanningene innen medisin kan bedres i Europa. Det er blant annet store forskjeller i doktorgradsutdanningene og det gjelder også innenfor enkelte land og i noen tilfeller mellom ulike ph.d.-løp på ett universitet. Vanligvis styres doktorgradsutdanningene av de enkelte universitetene med varierende grad av myndighetskrav og kontroll av kvalitet.

Et ph.d.-løp innen det medisinske feltet varierer i lengde på mellom tre og fem år. Det har vært en jevn utvikling til at stadig flere universitet stiller krav om at avhandlingene skal bygge på vitenskapelige artikler som skal publiseres. Antallet artikler som kan inngå i ph.d.-gradene varierer.

Rapporten er også kritisk til at det er for lite læring om forskning og forskningsmetodikk i grunnutdanningene og spesialistutdanningene av leger. Noe av forklaringen som blir gitt er at det er vanskelig å gjøre endringer i flere land: «Many environments are characterised by learning approaches that seem rather conservative, with outdated classroom formats and master-apprentice relationships that do not leverage the many advantages offered by novel participatory technologies and dynamic educational approaches.»

The Joint Committee of the Nordic Medical Research Councils (NOS-M) har også foreslått at det bør vurderes om det er mulig å harmonisere ph.d- utdanningene i Norden. Vi har jo en lang tradisjon med samarbeid innen både utdanning og forskning. Derfor bør vi i Norden kunne være en pilot for slik harmonisering i Europa.

På onsdag var representanter fra de medisinske fakultetene i Norden, NordForsk og NOS- M samlet i København for å diskutere om det er mulig med økt samarbeid rundt ph.d – utdanningene innen medisin og helsefag i den hensikt å gjøre utdanningene mer likeverdige.

Siden jeg for tiden leder NOS-M, var jeg så heldig å få være med på dette møtet. Representantene som de medisinske fakultetene hadde oppnevnt fra de ulike landene, besto av personer som hadde lang fartstid i å vurdere og kvalitetssikre doktorgradsutdanninger. Dette gjorde at vi raskt kunne diskutere det vi oppfattet som sentrale utfordringer i ph.d. – utdanningene i Norden.

Målsettingen med møtet var å komme fram til noen anbefalinger som gjør at vi endrer oss i samme retning. Vi valgte ikke å gå inn på elementer i ph.d.-utdanningene som vi ser krever mye lengre prosesser. Eksempel på det var at vi ikke begynte å diskutere og endre lengden på ph.d.-løpene i de nordiske landene. Sverige og Finland har fireårige utdanninger, mens Island, Danmark og Norge har treårige utdanninger. Tilsvarende gikk vi ikke inn for å endre selve gjennomføringen av disputaser og de grunnleggende evalueringsmåtene i de fem landene. Her har vi lange akademiske tradisjoner som det kan ta tid å endre. Riktignok var vi opptatt av å anbefale at alle landene bør ha utenlandske kollegaer inne i evalueringen av avhandlingene.

De anbefalingene vi kom fram til, ønsker vi å sende til de medisinske fakultetene slik at de kan diskuteres nasjonalt. I tillegg ønsker vi å informere de ulike myndighetsorganene som har ansvar for å regulere doktorgradsutdanningene. Nå kan du argumentere for at det er nokså snevert og bare se på ph.d.-løpene innen det medisinske området, men det gjør det i alle fall håndterbart. Vi har allerede i Norge felles retningslinjer ved de medisinske fakultetene om innholdet av en ph.d.

Gruppen som var samlet i København på onsdag var enige om at praksisen med å bygge avhandlingene på vitenskapelige artikler som publiseres eller vil bli publisert i internasjonale tidsskrift, er av det gode, men at det i dag legges for mye vekt på antallet artikler i en avhandling. Det er viktigere å satse på kvalitet i den enkelte vitenskapelige artikkelen og heller ha færre artikler. Det bør allikevel være slik at ph.d.-studenten er førsteforfatter på en akseptert vitenskapelig artikkel i et internasjonalt tidsskrift.

En sterkere vektlegging av kvalitet i vitenskapelige artikler på bekostning av antallet, bør også gjenspeiles i fakultetenes vurderinger av avhandlinger og vitenskapelige artikler i forbindelse med ansettelser av vitenskapelige ansatte. Hvis vi ønsker en kulturendring med færre og kvalitetsmessig bedre vitenskapelige artikler, så må ph.d. - kandidatene oppleve at dette gjelder generelt.

Videre hadde vi anbefalinger om at ph.d. - kursene i de enkelte landene i Norden må være åpne for kandidater fra de andre nordiske landene og godkjennes på lik linje. Det bør også opprettes en webside som har lenke til kursene. To andre anbefalinger var at det foretas en form for midtveisevaluering av kandidatene og at alle ph.d.-kandidatene har minst to veiledere.

Det er viktig at både EMRC og NOS-M har satt fokus på ph.d. – utdanningene våre i den hensikt å forsøke å få til mer harmonisering. Det spesielle i Norden er at vi anerkjenner hverandres doktorgrader som likeverdige. Det er derfor naturlig at vi ønsker større samsvar i de krav som stilles til kandidatene.

Jeg tror vi alle er spent på hvordan anbefalingene våre blir møtt i fagmiljøene. Det kunne også være spennende å høre hva du tenker.