16. januar lanserte Universitets- og høgskolerådet (UHR) evalueringsrapporten av den norske publiseringsindikatoren. Hovedhensikten med evalueringen var å undersøke om formålet med indikatoren er innfridd. Har indikatoren stimulert til mer forskning, og forskning av høyere kvalitet?

Morgenbladet fulgte opp med et større oppslag i forrige nummer. Vinklingen til avisen var: «Tellekantenes tyranni». Undertittelen til reportasjen var: «Verden oversvømmes av ny forskning, men forskningen blir ikke bedre av den grunn. Publiseringsjag og tellekanter utfordrer selve grunnlaget for vitenskapen».

Evalueringsrapporten viser imidlertid at det norske systemet fungerer etter intensjonene på overordnet nivå. Som tidligere medlem av publiseringsutvalget i UHR, er jeg positiv til at en andel (2 prosent) av finansieringen til universitets- og høgskolesektoren er knyttet til publisering. Det er viktig at vi formidler forskningsresultatene våre i fagfellevurderte tidsskrifter og bidrar til at ny kunnskap blir kjent for det internasjonale forskerfellesskapet.

En annen diskusjon er om kvaliteten på forskningen er god nok. Og er ikke kvaliteten god nok så vil publikasjonene fremstå som bortkastet. Kvaliteten blir heller ikke god nok hvis det blir mer fokus på antallet publikasjoner enn innholdet i den enkelte.

Det er en utfordring for oss at mye av den vitenskapelige produksjonen innen medisinsk forskning er knyttet til ph.d.-prosjekter. Det er en sterk forventning om at en doktorgrad skal inneholde et visst antall publikasjoner og slik kan fokus bli mer på kvantitet enn kvalitet. Jeg har erfart en stor nordisk enighet om at vi bør vektlegge kvalitet i større grad og at et vesentlig bidrag i en solid publikasjon er viktigere enn tre middels publikasjoner.

Lancet publiserte en artikkel i 2009 med tittelen «Avoidable waste in the production and reporting of research evidence». I artikkelen hevdet forfatterne Iain Chalmers og Paul Glasziou at opptil 85 prosent av investeringene i medisinsk forskning var bortkastet. Begrunnelsen var at for mye medisinsk forskning er preget av at feil spørsmål blir stilt, studiene har dårlig design, data blir ikke publisert og data som blir publisert, blir ikke publisert på en tilfredsstillende måte.

At så mye medisinsk forskning er bortkastet er nok et for høyt anslag, men det er ingen tvil om at Chalmers og Glasziou påpekte alvorlige svakheter i forskningssystemet vårt og at vi oversvømmes med publikasjoner som i realiteten er bortkastet.

Lancet har de siste ukene fulgt opp dette med fem artikler om «Increasing value, reducing waste 1-5». Tittelen på de fem artiklene var: How to increase value and reduce waste when research priorities are set, Increasing value and reducing waste in research design, conduct, and analysis, Increasing value and reducing waste in biomedical research regulation and management, Increasing value and reducing waste: addressing inaccessible research og Reducing waste from incomplete or unusable reports of biomedical research.

Det er viktig at vi som er ansvarlige for medisinsk forskning følger opp dette og ser hva vi kan gjøre for å redusere bortkastet forskning. Et slikt fokus på å øke kvaliteten av forskningen er ikke i motsetning til den norske publiseringsindikatoren. Jeg kan for egen del i alle fall si at vi ikke ønsker å øke antallet publikasjoner for å få flest mulige publiseringspoeng, men at det er kvalitet som er viktigst. Vi ønsker også at forskerne prioriterer gode tidsskrifter, selv om det ikke innebærer at alt som publiseres i gode tidsskrifter er god forskning.

Den største utfordringen med publiseringsindikatoren, er at enkelte fortsatt tror at indikatoren kan brukes til å sammenlikne fagmiljøer og enkeltpersoner eller som det står i rapporten: «at det tilsyneladende i praksis er ganske vanskeligt at fastholde, at publiceringsindikatoren kun er udformet til anvendelse på aggregeret niveau».

Å bruke publiseringsindikatoren for å sammenlikne ulike fakultet på et universitet blir også feil fordi som det står i rapporten: «ligeledes er der også særdeles store forskelle såvel mellem de forskellige videnskabelige hovedområder som indenfor disse».

Artikkelen i Morgenbladet viser at vi trenger en stadig diskusjon om hvordan vi vurderer kvalitet i forskning. Sikkert er det at det ikke finnes en indeks, indikator eller fagfellevurdering som kan brukes som gullstandard. Oppfordringen til forskere er å tenke kvalitet i alle ledd av forskningsprosessen og aldri falle for fristelsen å ta snarveier. Alle som driver med medisinsk forskning kan også ha nytte av å lese de nevnte artiklene i Lancet.