Rådgivere med mulige interessekonflikter

Sist fredag siterte Aftenposten lederen for Europarådets helsekomité, Wolfgang Wodarg, som mener at håndteringen av svineinfluensapandemien er århundrets helseskandale. Han anklager farmasøytisk industri, Verdens helseorganisasjon og myndighetene for en falsk pandemi.

Bakgrunnen for de sterke anklagene er koblingen mellom industrien og ekspertene, når disse ekspertene samtidig har vært rådgiverne til myndighetene. At Verdens helseorganisasjon erklærte at det hadde oppstått en pandemi, utløste automatisk store forpliktelser om vaksinekjøp.

Det er selvfølgelig alltid lett å kritisere i ettertid de handlingene som ble gjort i en relativt kritisk situasjon, hvor det hersket stor usikkerhet om hvor sykdomsframkallende det nye influensaviruset var.

Jeg tror derfor at vi skal avvente konklusjonene til vi har en lengre observasjonstid og et bedre faktagrunnlag. Ennå kjenner vi ikke de endelige konsekvensene av denne pandemien. Samtidig er jeg glad for å være vaksinert og er trygg på den avgjørelsen.

Langt mer interessant er den prinsipielle diskusjonen om hvordan koblingen mellom legemiddelindustrien og eksperter kan påvirke de valg myndighetene gjør. I utgangspunktet er det ikke unaturlig at både myndighetene og legemiddelindustrien ønsker råd fra de beste ekspertene. Vi må bare kunne håndtere dette på en ryddig måte.

Det problematiske oppstår når ekspertene har sterke økonomiske forbindelser til produsentene og at det kan reises tvil om at rådene er upåvirket av forholdet til industrien. Det er i alle fall svært viktig at alle bindinger mellom industri og eksperter er kjent, og at det finnes nok uavhengige eksperter som kan bidra til fornuftige konklusjoner.

Dette kan sikres blant annet ved at det gjennomføres store kliniske studier som ikke er finansiert av legemiddelindustrien, og at det dermed finnes forskere ved universitetene som har kunnskap og kompetanse til å være uavhengige eksperter.

Det skjedde en endring på 1970-80 tallet, hvor finansieringen av kliniske studier ble i økende grad gjennomført med støtte fra industrien. Legemiddelstudier ble flyttet ut av akademiske institusjoner. Design av studiene, analyser og publisering av resultatene ble dermed mer kontrollert av legemiddelindustrien.

Noen har hevdet at selv blant de beste studiene, er det fem ganger større sjanse for at industristøttete studier finner resultater som gir et fordelaktig bilde av det undersøkte produktet enn i studier som er finansiert uten kommersiell interesse.

Det finnes flere eksempler på at det har vært tilfeller hvor industrien har hatt for stor innflytelse på hvilke råd som ekspertene har gitt og også på hvordan myndighetene har fulgt opp kliniske studier. Det er i dag bred internasjonal enighet om at vi trenger flere forskerinitierte kliniske studier. Slike studier er ofte av liten interesse for industrien.

Professor Helge Waldum ved Det medisinske fakultet, NTNU har i mange år vært opptatt av mulige alvorlige bivirkninger av de kraftigste magesyrehemmerne – de såkalte protonpumpehemmerne.

Ut fra dyre- og pasientstudier samt biologisk kunnskap, mener han at det er risikosport å fjerne magesyren på en slik potent måte og at man ser bort fra mulige langtidsvirkninger. Han mener også at symptomene som behandles, kan bli verre ved seponering (stopp av behandlingen) av disse medikamentene.

Framtiden vil vise om Waldum har rett. Han er et godt eksempel på en fremtredende forsker og kliniker som uavhengig av industri og andre eksperter, er villig til å kjempe for synet sitt. Historien viser at vi trenger kunnskapsrike forskere som utfordrer de vedtatte sannhetene ut fra egen forskningsaktivitet og kunnskap.

Så tilbake til oppslaget i Aftenposten. Det ble skrevet at de største firmaene vil ha estimerte salgsinntekter fra vaksinen på over 30 milliarder kroner. Et slikt inntekstspotensiale gir selvfølgelig industrien et sterkt ønske om å påvirke de beslutninger som tas når en mulig pandemi blir meldt.

Den beste sikkerheten mot for mye makt til industrien er at det finnes uavhengige eksperter og kliniske studier som er drevet ut fra nysgjerrighet og ikke ut fra kommersielle interesser.

Samtidig må vi ha en legemiddelindustri som er i stand til å omstille seg raskt og produsere nødvendige vaksiner på kort varsel. Det vil også bety at de må se en mulighet til å tjene tilfredsstillende på en slik produksjon.