Nylig var det en kronikk i Aftenposten med tittel Formidlingsrevolusjonen. I kronikken beskrives et nytt emne i formidling og vitenskapsjournalistikk ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Oslo. Hensikten er at nå kan et «knippe studenter for første gang lære å omsette sin kunnskap i offentligheten».

I kronikken beskrives antallet som er i ferd med å fullføre studieløpet på landets universitet og høgskoler, «men ikke én eneste av oss har fått et skikkelig fagtilbud som lærer oss å gjøre akademisk kunnskap tilgjengelig for flere enn fagfeller og professorer.»

Forskningsformidling er et typisk eksempel på et nytt område hvor utdanningsinstitusjoner ser behovet for nye studietilbud slik vi nå ser ved Universitetet i Oslo. Det er viktig at vi blir flinkere til å formidle all den nye kunnskapen som stadig genereres ved universitet og høgskoler.

På Det medisinske fakultet, NTNU har vi undervist ph.d.-studenter i formidling i snart ti år med det obligatoriske emnet Forskningsformidling (SMED8005). Kurset er delt i to med vektlegging av både vitenskapelig publisering og allmennrettet formidling. Etter kurset skal ph.d.-studenten kjenne de viktigste prinsippene for publisering i vitenskapelige tidsskrift, ha kjennskap til fakultetets formidlingsarbeid og journalisters arbeidsmetoder, kunne formidle forskningen sin på allmennrettet måte og kunne skrive en pressemelding. Det kreves både øvelse og kompetanse for forskere å kunne skrive en pressemelding som forklarer hva de jobber med på en forståelig måte.

Nytt av året er at kursdeltakerne også skal lære om bruk av blogg og sosiale medier i forskningsformidlingen. Vi opplever at blogg i stor grad har tatt over for pressemeldinger. Forskerne våre ved Cardiac Exercise Research Group ble intervjuet over 300 ganger i fjor på bakgrunn av bloggen de har. Fakultetet vårt kan du følge på Twitter og Facebook.

Det er ingen tvil om at dette emnet har bidratt til økt forskningsformidling ved Det medisinske fakultet, NTNU. Nå er det foreslått ved NTNU å innføre et tilsvarende kurs for alle ph.d.-studentene ved institusjonen.

Professor Magne Nylenna har vært sentral i emnet Forskningsformidling i alle disse årene. Magne Nylenna er også direktør for Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten.

Vi var også det første fakultetet ved NTNU som ansatte en kommunikasjonsrådgiver. Jeg er sikker på at du har lest en reportasje om forskningen vår i VG, Aftenposten eller i en annen avis som skyldes det bevisste arbeidet vi har hatt gjennom mange år for å øke forskningsformidlingen. I 2012 var det mer enn 2400 mediesaker der ansatte ved fakultetet vårt ble intervjuet.

Formidling er også en av hovedoppgavene til universitet og høgskoler. I Universitets- og høgskoleloven står det at de skal «bidra til å spre og formidle resultater fra forskning og faglig kunstnerisk utviklingsarbeid». De tre andre hovedoppgavene er utdanning, forskning og nyskaping.

Det er derfor i tråd med forventningene fra samfunnet at vi øker aktiviteten vår innen formidling. Det er positivt at Universitetet i Oslo nå oppretter et emne i formidling og vitenskapsjournalistikk ved Det Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet. Det medisinske fakultet ved det samme universitet hadde et kurs i forskningsformidling allerede i 2011.

Jeg tror at det systematiske arbeidet vi har gjort for å øke formidlingen gjennom snart ti år, har vært viktig for den suksessen vi har oppnådd i å få eksternfinansiering. Vi er avhengige av at befolkningen og de som finansierer forskningen vår føler eierskap til aktivitetene og da trenger de innsikt og kunnskap om hva vi oppnår. Med mer enn femti prosent av budsjettet i eksternfinansiering nytter det ikke å nedprioritere formidlingsoppgaven.

I strategien vår står det at «gjennom gode nettverk med ulike formidlingskanaler, høy kvalitet i kommunikasjonsaktiviteten og bruk av nyskapende virkemidler, skal fakultetet være det mest synlige medisinske fakultet i Norge med styrket omdømme og synlighet nasjonalt og internasjonalt» og «fakultetet skal ha fokus på formidling og kommunikasjon både i grunn- og forskerutdanning slik at vitenskapskommunikasjon blir en naturlig del av studentenes og de ansattes hverdag».

Jeg er enig i at dette er svært ambisiøst og vi har nok ennå en vei å gå, men jeg tror at vi snart står overfor en formidlingsrevolusjon innen universitet- og høgskolesektoren. Det kunne være spennende å høre hva du synes vi bør gjøre for å lykkes.