Rom for tilfeldige møter

Det er mange som har fått endret livet sitt etter et tilfeldig møte. Du traff kanskje drømmepersonen i livet ditt etter et møte som like gjerne kunne aldri ha skjedd. Noen blir aldri ferdig med at de ikke handlet annerledes ved dette tilfeldige møtet og lurer på hvilken retning livet kunne ha tatt ved et annet valg.

Skuespilleren Peter Howitt holdt på å bli påkjørt i London og det ga han inspirasjonen til å skrive manuset til filmen Sliding Doors. Her følger vi to parallelle historier – i den ene historien rekker Helen t-banen, treffer en hyggelig mann og finner samboeren Gerry i senga med eks-kjæresten, mens hun i den andre historien blir ranet og kommer hjem først seinere på kvelden. Deretter følger vi livet til Helen med disse to utgangspunktene. En fascinerende film.

I forskningen er det også slik at tilfeldige møter mellom forskere har gitt viktige oppdagelser og endret historien. Mange ganger lurer vi på hva som hadde skjedd hvis møtene hadde uteblitt.

Et slikt tilfeldig møte endret den medisinske historien i Norge. Stipendiatene Alf Brubakk og Rune Aaslid kom tilfeldig i kontakt med hverandre i 1970. Alf Brubakk var ansatt ved det daværende Sentralsykehuset i Trondheim og Rune Aaslid ved Norges Tekniske Høyskole. Prosjektet som førte dem sammen var ønsket om å lage en elektronisk pasientsimulator – et prosjekt som trengte et tett samarbeid mellom en lege og en sivilingeniør, og et sterkt faglig miljø som man hadde rundt professor Jens Glad Balchen.

De unge forskerne fant raskt ut at de trengte mer informasjon om sirkulasjonssystemet til simulatoren. Derfor begynte de å arbeide med ultralyd for å måle hastighetene på blodet i kroppen. En annen ung sivilingeniør Bjørn A. Angelsen ble engasjert i arbeidet og resultatet ble et ultralydinstrument som kunne måle blodstrømshastigheter.

Samtidig hadde en annen norsk lege og ingeniør Jarle Holen teoretisert at man ut fra Bernoullis likning kunne regne ut trykkfallet over en forsnevret hjerteklaff ved å måle blodstrømshastigheten. Det åpnet for helt nye muligheter for å undersøke ødelagte hjerteklaffer. Ideene hans ble raskt akseptert i Trondheim.

Sommeren 1976 ble det bygd 10 prototyper av et ultralydinstrument som ble kalt PEDOF. En av legene som tidlig kom i kontakt med ultralydmiljøet og som fikk et av disse instrumentene var hjertespesialisten Liv Hatle i Trondheim. Hun skulle bli en av pionerene i verden innen Doppler ultralyd og er nok en av Norges best kjente leger i utlandet.

I 1982 ga Bjørn A. Angelsen og Liv Hatle ut boka: ”Doppler Ultrasound in Cardiology” og den skulle i mange år bli regnet som ”bibelen” innen feltet.

En annen lege som kom i kontakt med miljøet og som fikk et av disse instrumentene var gynekologen Sturla Eik-Nes som ble en verdenskapasitet på ultralydundersøkelser av fostre. I dag er han leder for Nasjonalt Senter for Fostermedisin. Siden fikk miljøet flere internasjonalt kjente teknologer og leger som bl a Hans Torp og Terje Skjærpe.

I tillegg skapte ultralydaktiviteten grunnlaget for et industrieventyr. Firmaet Vingmed AS begynte i 1972 å utvikle ultralydinstrumenter på bakgrunn av det som skjedde i teknologimiljøet i Trondheim. Først et Dopplerinstrument for å måle blodstrømshastigheter og siden kombinert med ultralyd avbildning. I 1985 ble ultralydvirksomheten skilt ut i selskapet Vingmed Sound AS med Arne Wøien og Kjell Arne Ingebrigtsen som gründerne. Selv om selskapet til slutt ble kjøpt opp av General Electric i 1998, så er hovedaktiviteten fortsatt i Norge. GE Vingmed Ultrasound AS har fortsatt sterke bånd til forskningsmiljøet i Trondheim og er den viktigste samarbeidspartneren i sentret for forskningsdrevet innovasjon, MILab.

I ”Forføreren” av Jan Kjærstad sier zambieren ”Synd ikke Sam Eyde var afrikaner og startet opp her for hundre år siden” og fortsetter ”Kanskje historien hadde sett ganske annerledes ut da”. Slik kan vi også lure på hva som hadde skjedd hvis Alf Brubakk og Rune Aaslid aldri hadde møttes. Den elektroniske pasientsimulatoren ble aldri en suksess, men det betyr lite i all den andre suksessen.

Jeg tror at noe av det viktigste vi kan gjøre for å initiere nye spennende forskningsprosjekter, er å skape møteplasser mellom forskere. Jeg er sikker på at hvis du låser inn forskere i et rom for noen dager – gjerne på tvers av fag- og interesseområder – så kommer de ut med nye ideer og felles prosjekter.

Dette er også noe av ideen bak det nye universitetssykehuset vi bygger i Trondheim. Vi ønsker å flytte basalforskere og klinikere inn i de samme bygningene. Vi skal ikke låse de inn, men vi håper at de skal spise lunch sammen. Slik skal vi fremme enda mer kreativ og spennende forskning. Vi ønsker kort og godt å skape rom for det tilfeldige møtet.