Samling på Sola

Denne uken arrangerte vi det nasjonale dekanmøtet i medisin. Det var Universitetet i Bergen som var ansvarlig for møtet og vi møttes på Sola Strand Hotel utenfor Stavanger. Universitetssykehuset i Stavanger er viktig for det medisinske fakultetet i Bergen. De har rundt 30 ansatte der.

Første dag av dekanmøtet var viet viktige helse- og utdanningspolitiske temaer med inviterte gjester. I år var temaene Spesialistutdanningen i medisin, Primærhelsetjenestens rolle i utdanning og Samhandling og koordinering mellom HOD og KD om norsk helseforskning.

Til temaet om primærhelsetjenestens rolle i utdanningen av leger, hadde vertskapet invitert dekan for utdanning ved The Hull York Medical School, David Pearson, til å holde et innlegg om erfaringene fra Storbritannia. The Hull York Medical School har bare utdannet leger siden 2003 og bygger på et partnerskap mellom University of Hull and The University of York. I studieplanen har de lagt vekt på mye undervisning i primærhelsetjenesten. Dette har medført at studentene deres i større grad enn studentene fra de gamle universitetene, velger å gå inn i primærhelsetjenesten ved endt studium.

Professor David Pearson fortalte at de brukte primærhelsetjenesten til å lære mange ulike elementer. Han nevnte blant annet kommunikasjon og kliniske ferdigheter, klinikk, informasjonssystemer, integrasjon av sosiale, psykologiske og fysiske problemer, en helhetlig og pasientfokusert tilnærming, vanlige sykdommer og hvordan de presenterer seg og utbredelse, behandle vanlige akuttilstander, forståelse av hvordan sykdom og helseproblemer opptrer over tid, hvordan behandle kronisk sykdom inklusiv i tverrfaglige team, utfordringene med kombinasjoner av sykdommer, legerollen, etikk, ledelse og kunnskap om hva en karriere innen primærhelsetjenesten vil innebære.

Det var stor enighet om at vi også må i langt større grad bruke primærhelsetjenesten som læringsarena. Utfordringen er at spesialisthelsetjenesten mottar penger for å ha studenter, men det finnes ingen slik felles ordning for primær- og kommunehelsetjenesten. Statssekretær Robin Kåss i Helse- og omsorgsdepartementet var ikke spesielt villig til å diskutere dette i debatten etterpå.

Jeg holdt et innlegg om forholdet mellom helsetjenesten og universitetene i helseforskningen. Først snakket jeg litt om utfordringsbildet vårt – både globalt og i Norge. Vi vet at det tar tid å implementere forskningsresultater i den daglige klinikken til beste for pasientene. Her brukte jeg igjen tallene om at 30-45 prosent av pasientene ikke får behandling i tråd med retningslinjene og 20-25 prosent får unødvendig behandling som også kan være skadelig.

Samtidig gjennomføres mye forskning som ikke er god nok kvalitetsmessig - vitenskapelige studier beskrives ikke alltid ordentlig, ikke alle studier blir publisert, og mange startes uten at det er gjort en kunnskapsoppsummering av tidligere studier. Vi forsker heller ikke nødvendigvis på de viktigste og mest belastende sykdommene. Studier i England har vist at enkelte sykdomsgrupper har blitt nedprioritert til fordel for andre når det gjelder forskning.

Konklusjonen min var at vi trenger et tett samarbeid mellom de to sektorene. Det bør være sentralt at vi utnytter best mulig de offentlige bevilgningene til forskning og aktuell kompetanse. Vi er også i en litt spesiell stilling i Norge siden bare rundt ti prosent av midlene til helseforskning går gjennom Forskningsrådet. Sammen kan vi sikre god kvalitet og godt samarbeid.

Jeg er stolt over at vi i Midt-Norge har klart helt siden sykehusreformen i 2002, å ha et tett samarbeid mellom det regionale helseforetaket og NTNU og tilsvarende godt forhold mellom Det medisinske fakultet og de lokale helseforetakene. Vi arbeider med Universitetssykehuset vårt, St. Olavs Hospital, for å sikre tettest mulig integrering mellom de to organisasjonene.

Dekanmøtet viste igjen at det er stor enighet mellom de medisinske fakultetene i Norge, men også med helsetjenesten og sentrale myndigheter. Alle de tre temaene som ble diskutert blir også viktige i fortsettelsen.