Denne uka har jeg vært i Finland på et nordisk møte hvor representanter fra de medisinske forskningsrådene møttes (Joint Committee of the Nordic Medical Research Councils). Vi har ikke et eget medisinsk forskningsråd i Norge, men Ellisiv Mathiesen fra Tromsø og jeg er norske representanter oppnevnt av Forskningsrådet - avdelingsdirektør Hilde Jerkø møter som administrativ representant.

På godt finsk vis begynte møtet i saunaen. Jeg følte meg som en amatør og var opptatt av å gjøre som de finske kollegaene. De kunne fortelle at ukentlige saunabesøk var vanlig og at private selskaper og vennebesøk ofte starter der.

Det viktigste var allikevel anledningen til å diskutere nordisk forskningspolitikk og høre hva som var nytt siden sist vi møttes i Riga. De baltiske landene deltar som observatører og det forrige møtet var det første utenfor Norden.

I Sverige og Finland venter de nå i spenning på en stor felles evaluering av klinisk forskning. Det er en fantastisk mulighet til å kunne sammenlikne forskningsmiljøene i de to nabolandene. Det er ingen tvil om at opplevelsen i Sverige og Finland er at fokuset på klinisk forskning har blitt mindre og at vilkårene for klinisk forskning har blitt dårligere.

En finsk kollega sa at da Finland var et fattig land så fikk universitetssykehusenes en bevilgning på toppen på 12% til bruk for medisinsk forskning og undervisning av medisinerstudenter. I dag er beløpet betydelig mindre.

For øvrig vedtok de i Finland i januar en ny universitetslov som gjør universitetene til egne offentlige foretak med mye større frihet. Det betyr blant annet en helt annen styring og ledelse med ansatt rektor, dekaner og instituttledere. Jeg vil tro at dette vil bli tema i Norge i løpet av neste stortingsperiode.

Finland skal også gjennomføre en evaluering av hvordan de vurderer forskningssøknader til forskningsrådet. De setter sammen en gruppe på 30 personer med to ledere som skal vurdere 65 søknader. Personene blir tilfeldig inndelt i to evalueringspaneler med hver sin leder. Panelene skal vurdere søknadene helt uavhengig av hverandre. Det skal bli spennende å se hvor stort sprik det blir mellom dem.

Ellers er de andre nordiske landene veldig opptatt av balansen mellom strategiske forskningsprogram og fri prosjektstøtte. De hevder ofte at Norge satser for mye på strategiske satsinger, men når man hører om utviklingen i de andre landene, så er jeg usikker på om det er en vesentlig forskjell mellom oss. Det er i alle fall et større trøkk i Norge nå om å øke fri forskerinitiert grunnforskning enn i nabolandene våre.

Indirekte kostnader ved ansettelse av forskere og ph.d. studenter, er en gjenganger i diskusjonene ved universitetene. I Danmark gikk de fra 20% overhead til 35% og fra neste år 44%. I følge en dansk kollega viser beregninger gjort i USA at den reelle indirekte kostnaden er betydelig høyere.

Vi hadde også en gjennomgang av doktorgradsprogrammene våre. Det er til dels store forskjeller i hva en doktorgrad innen det medisinske området består av. På Island er det et treårig program inklusiv et halvt år med fag. Graden skal bestå av minimum tre vitenskapelige artikler hvorav to skal være akseptert for publikasjon.

I Finland holder doktorgradsstudentene på ofte lengre enn de fire anbefalte årene. Studiet innbefatter et år med fag. I Sverige er det et tilsvarende fireårig program. En medisinsk doktorgrad i Sverige består vanligvis av 3-6 vitenskapelige artikler. I Danmark er forholdene mer lik de norske.

Diskusjonen gikk igjen på om kravene til publikasjoner er for mye fokusert på kvantitet og ikke kvalitet. Jeg har omtalt dette også i et tidligere blogginnlegg.

Jeg var optimist da jeg entret saunaen på Majvik kongresshotell nord for Helsinki. Her skulle jeg kunne holde ut lenge tenkte jeg, men med stadig påfyll av vann på de varme steinene, så endret jeg ganske raskt synspunkt. På internett kan du finne mye informasjon om hvor sundt det er med sauna – veldig mye virker riktignok lite dokumentert. Uansett ga kombinasjonen av sauna, svømmebasseng og drikke, en god start på møtet vårt.