Sist lørdag hadde Magasinet i Dagbladet en større reportasje om hvor mennesker lever lengst. Utgangspunktet var den greske øya Ikaria utenfor kysten til Tyrkia. Sammen med fire andre steder i verden er øya utpekt til såkalte Blå soner (Blue Zones) hvor innbyggerne har ti ganger så høy sannsynlighet for å oppleve 100-årsdagen sin. De andre stedene var Okinawa i Japan, Sardinia i Italia, Loma Linda i California og Nicoya i Costa Rica.

I reportasjen var det også en oversikt over hvor den forventede levealderen er kortest. På bunnen ligger Sierra Leone med 48 år, et år kortere enn land som Kongo og Guinea-Bissau. Nå foreligger det alltid litt ulike tall om forventet levealder i lavinntektsland, men det er ingen tvil om at Sierra Leone er et av de vanskeligst stilte landene i verden.

Jeg har den siste uken besøkt dette landet som mange fortsatt forbinder med krig, kriminalitet, fattigdom, diamanter og et sted du bør unngå. Nå er heldigvis bildet langt mer nyansert. Borgerkrigen sluttet i 2002 og Sierra Leone er et fantastisk flott land som kjemper for å møte utallige utfordringer.

Ikke minst er det store utfordringer med å etablere en adekvat helsetjeneste. Landet på nærmere seks millioner mennesker har en kritisk mangel på helsepersonell. De har registrert 235 leger i landet og de fleste er i hovedstaden Freetown. De mangler leger innen alle spesialiteter. Hvis de skal ha ønsket legedekning (0,55/1000) trenger de 3300. De har 1765 sykepleiere og jordmødre og trenger minimum 10 380 (1,73/1000).

Vi besøkte sykehuset i Masanga. Dette ligger midt inne i landet og var bygd i 1960 for å behandle leprapasienter. Etter borgerkrigen var sykehuset fullstendig ødelagt, men i 2006 tok en dansk organisasjon på seg ansvaret for å bygge det opp igjen og drive det i 20 år. Da vi var til stede, åpnet de den siste bygningen som var akuttmottaket. Til stede var representanter for sentrale og lokale myndigheter, representanter for de eldste og de som eier området.

Nå er det fortsatt langt til at sykehuset har ønsket standard. Det er bare rennende vann i operasjonsstuene. Elektrisiteten kommer fra dieselaggregater som slås av på nattestid. Flere bygninger trenger oppgradering. Likevel skjer det mye positivt på dette sykehuset.

Masanga sykehus er utgangspunkt for et prosjekt som går ut på å utdanne helsearbeidere som ikke er leger, til å kunne utføre kirurgi. Dette prosjektet ledes av en organisasjon, CapaCare, hvor de to kirurgene Håkon Bolkan og Brynjulf Ystgaard ved St. Olavs Hospital er svært sentrale. Det er samtidig et forskningsprosjekt ved Det medisinske fakultet, NTNU. Til nå er 15 helsearbeidere inklusiv en ung lege, tatt opp i programmet som bruker sykehus over hele Sierra Leone som utdanningsarenaer. Planen er i første omgang å utdanne 30 helsearbeidere, men det er allerede et sterkt ønske fra myndighetene om flere.

Det er også stor mangel på kunnskap om helsetjenesten i Sierra Leone. Vi har for tiden fire medisinstudenter i landet som kartlegger den kirurgiske virksomheten. De arbeider sammen med medisinstudenter fra Sierra Leone. Prosjektleder er Håkon Bolkan.

Vi fikk også muligheten til å besøke universitetssykehuset og det tilhørende kvinne-barn sykehuset inne i Freetown. Selv om mye av infrastrukturen her var bedre enn på sykehuset i Masanga, trenger også disse sykehusene en betydelig opprustning i tiden som kommer. Ved universitetssykehuset med 380 senger arbeider det for eksempel bare 12 spesialister. Leger som utdannes i Sierra Leone har hatt en tendens til å flytte til andre land. De har heller ingen spesialistutdanning for leger. Det var likevel en viss optimisme ved at stadig færre nyutdannete leger flytter fra landet.

Vi var også i møte med ledelsen av det medisinske fakultet og helsedepartementet. Begge plasser ble vi tatt godt i mot og de er svært interessert i et bredere samarbeid med helse- og utdanningsmiljøene i Norge. Jeg tror at vi skal øke samarbeidet vårt med dette landet og se hvordan vi kan skape arenaer som bidrar til at vi har gjensidig glede av samarbeidet.

Norske helsearbeidere og studenter kan få økt kunnskap og innsikt i ulike sykdommer og tilstander som også kan være til hjelp i arbeidet i helsetjenesten hjemme. Sierra Leone er et av de landene med størst sykdomsbelastning av blant annet infeksjonssykdommer.

I The World Factbook fra CIA beskrives landet som: ”an extremely poor nation with tremendous inequality in income distribution”. Det er ikke vanskelig å tro på denne beskrivelsen etter å ha besøkt landet. Samtidig er det et land med mange initiativrike innbyggere og mye positiv vilje for å bidra til å utvikle landet videre. Du blir også møtt med mye vennlighet og livsglede i Sierra Leone. Det er vanskelig å reise hjem uten å føle at dette besøket vil være med å påvirke deg i lang tid fremover.

Jeg tror ikke at reportasjer om hvor de lever lengst er av stor interesse i Sierra Leone. Jeg er allikevel overbevist om at du også i dette landet finner livsmønster, verdier og holdninger som er viktige for et langt liv. Det er bare det at enkelte andre faktorer som vi tar som en selvfølge, bidrar til at den forventede levealderen fortsatt blir så alt for kort.

Jeg kan anbefale alle å fatte interesse for Sierra Leone.