Det var både interessant og engasjerende å bruke ferien på å lese Eugene Rogans bok: ”The Arabs. A history.” Boka er også kommet i norsk oversettelse. Hvis du ønsker å få mer kunnskap for å forstå det som skjer i Midt-Østen og Nord-Afrika, så anbefales boka på det sterkeste. Boka kan også være en inngangsport for å forstå bedre den kulturelle og historiske bakgrunnen til innvandrere fra muslimske land.

Det var spesielt å lese boka mens jeg var i det Knut Faldbakken har beskrevet som ”Mitt tredje Spania”. Å sitte i en liten spansk kystby med tydelige minner fra 800 hundre år med muslimsk herredømme, var en ekstra påminning om at arabernes historie er nært knyttet til Europas historie.

Eugene Rogans bok om arabernes nyere historie, begynner med tiden like etter at maurerne ble kastet ut av Spania i 1492. 24. august 1516 tapte mamelukkene et stort slag mot det ottomanske riket i Syria og snart hadde tyrkerne kontroll over store deler av den arabiske verden – en innflytelse som først endte ved fallet av det ottomanske kalifatet i 1924.

Samtidig er det en historie som går fra tiden araberne var ledende innen naturvitenskap, handel, matematikk og arkitektur til en periode preget av kolonisering, vestlig imperialisme, korrupte ledere, borgerkriger, ekstremisme og terrorisme. Det er også en periode preget av motstandskamp, kreativitet og felleskap på tvers av nasjoner og religioner.

Det er til tider et lite flatterende bilde som gis av blant annet engelsk- og franskmennenes rolle i ulike arabiske land og konflikter. På et tidspunkt hvor demokratiske tradisjoner og folkerett var etablerte størrelser i Europa, klarte disse landene å gjennomføre beslutninger og handlinger som påførte araberne store lidelser.

Da Frankrike i 1848 besluttet å gjøre Algerie til fransk territorium og tre provinser på lik linje med de nasjonale provinsene, var det aldri snakk om å gi innbyggerne, ut over de franske innvandrerne, rettigheter til å stemme, inneha viktige posisjoner eller å bli franske statsborgere uten å gi slipp på religionen sin. Alle forsøk på å endre dette gjennom mer enn hundre år ble torpedert.

Boka gir også et godt innblikk i etableringen av staten Israel og palestinernes kamp for anerkjennelse og ønske om egen stat. Det er en balansert framstilling som viser kompleksiteten. Et eksempel er fra Madrid-konferansen i 1991 hvor Israel ikke ville delta hvis PLO ble invitert. Palestinerne fikk være til stede som deltakere i en felles jordansk-palestinsk delegasjon. Hanan Ashrawi var palestinernes talsperson:

”Ashrawi had studied at the American University of Beirut and took her doctorate in English literature from the University of Virginia before returning to teach at Bir Zeit University at the West Bank. A brilliant woman of great eloquence from a Christian family, Ashrawi was the antithesis of the stereotype of a terrorist that many in the West associated with the Palestinian Cause.”

Tiden er nå forresten overmoden for at verdenssamfunnet bidrar til at det finnes en tilfredsstillende løsning for palestinerne.

I et etterord fra 2011 skriver Eugene Rogan om opprørene vi nå har sett i Tunisia og Egypt og flere andre arabiske land som er drevet ut fra et ønske om mer demokrati og innflytelse. Han skrev i boka at hvis araberne skal få oppleve menneskerettigheter, regjeringer som stilles til ansvar, sikkerhet og økonomisk vekst, må de selv ta ansvar for framtiden. Det er det han nå opplever at de nå gjør med stort mot. Han tror ikke det blir enkelt. Det er ikke vanskelig å være enig i det når man ser hvordan myndighetene i Syria slår ned på de som ønsker mer frihet med brutal vold.

Det var fantastisk å besøke Alhambra i Grenada og se hvilken fremragende arkitektur som maurerne representerte. Det var bygd under Granadas nasridekalifer Ismael I, Yusuf I og Muhammed V – de tilhørte Spanias siste muslimske dynasti. I dag er det Spanias mest populære turistattraksjon.