For mange år siden fikk jeg en telefon fra en eldre kollega som jobbet som vikar på et sykehus et annet sted i landet. Han hadde vært ute av faget i mange år, men ville prøve seg som spesialist igjen som pensjonist. Den gangen undret jeg meg over at han ville ta sjansen på å jobbe igjen etter så mange år. Han ringte meg siden jeg hadde vakt på St. Olavs Hospital og han trengte råd.

I Norge er det bare spesialister i allmennmedisin som trenger å fornye legespesialiteten sin. Vi andre som er legespesialister innen andre områder er spesialister ut karrieren. Siden spesialistutdanningen skal vurderes igjen snart, så blir det nok en ny diskusjon om systemet bør endres dvs bør alle spesialiteter ha en ordning med fornyelse?

Det er ingen tvil om at det er i både den enkelte leges og arbeidsgivers interesse og plikt at legenes kunnskaper og ferdigheter vedlikeholdes og utvikles. Dette er også forankret i lovverket.

I Helsepersonelloven står det at ”Helsepersonell skal utføre sitt arbeid i samsvar med de krav til faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp som kan forventes ut fra helsepersonellets kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjon for øvrig” (§ 4).

I Lov om spesialisthelsetjenesten presiseres det at: ”Virksomheter som yter helsetjenester som omfattes av denne loven, skal sørge for at ansatt helsepersonell gis slik opplæring, etterutdanning og videreutdanning som er påkrevet for den enkelte skal kunne utføre sitt arbeid forsvarlig”.

Den norske legeforening er negativ til å innføre obligatorisk ordning med krav om fornyelse til de andre spesialitetene enn allmennmedisin. I følge utredningen ”Spesialistutdanningen av leger” fra 2009, mener de at: ”Alle utredninger - også internasjonalt - går imot en påtvunget resertifiseringsordning. Den anses ikke å representere noen reell kvalitetsforbedring, og den vil i tillegg føre til et meget omfattende administrativt arbeid”.

Jeg er usikker på om det er lurt å avvise slike ordninger så kategorisk. I USA gjennomføres det eksamener for å opprettholde spesialitetene. En studie fra 2008 viste en positiv sammenheng mellom gode resultater på eksamen og bedre pasientbehandling. Det er derfor en mulighet for at slike eksamener kan bidra til kvalitetsforbedring.

For hjertespesialister som driver med utblokking av kransearteriene rundt hjertet (PCI), er det avgjørende å ha et visst antall prosedyrer for å opprettholde ferdighetene. I USA er det nødvendig med et minimum antall prosedyrer for å opprettholde spesialiteten til å gjøre slike inngrep. Det diskuteres også om ikke bruk av simulatortrening skal inngå i slike krav.

I luftfarten er simulatortrening et viktig element i utdanningen av piloter. Det er nok ingen som ville sette seg til rette i et fly hvis vi ikke var trygg på at pilotene hadde gjennomgått stadig testing og at godkjenningene som piloter måtte fornyes med jevne mellomrom.

I medisin tas også stadig flere simulatorer i bruk for å trene på ferdigheter. De som driver kikkhullskirurgi kan gjennomføre kirurgiske prosedyrer på simulatorer før de opererer på mennesker. Tilsvarende kan man trene på ulike akuttsituasjoner med hjelp av avanserte dokker – det kan for eksempel være pusteproblemer eller hjertestans.

Vi bør nok være villige til å diskutere om ikke alle legespesialiteter bør fornyes med jevne mellomrom. Personlig tror jeg at det kan bidra til bedre kvalitetssikring av at alle følger opp kravene som ligger i loven om at kunnskap og ferdigheter skal vedlikeholdes og utvikles.

Siden jeg selv sitter i en administrativ stilling med bare overordnet legearbeid, er det ingen tvil om at jeg trenger både en fornyelse av kunnskap og ferdigheter før jeg bør arbeide igjen som en vanlig hjertespesialist. Det kan hende at noen av oss er i ferd med å gå ut på dato som legespesialister.