Da François Mitterand var president i Frankrike besøkte han Silicon Valley for å lære om innovasjon og hvorfor området ga opphav til så mange nye selskap. Under en lunch fortalte lederen for et av de store venturefondene om risikovillige investorer. Han ble avbrutt av professor og Nobelprisvinner Paul Berg ved Standford University som sa: «Where were you guys in the 50’ and 60’ when all the funding had to be done in basic science? Most of the discoveries that have fuelled (the industry) were created back then».

Sitatet er hentet fra the Washington Post i 1984 og er nevnt i boka The Entrepreneurial State som jeg leste sist helg. Boka av professor Mariana Mazzucato har fått så mye oppmerksomhet at jeg følte meg forpliktet til å lese den. Konklusjonen min er at alle som har interesse av og arbeider for mer innovasjon i samfunnet bør lese denne boka. Det er ikke uten grunn at det har blitt en internasjonal bestselger, og at statsråd for universitet og forskning i Storbritannia, David Willetts, har sagt at boka har overbevist ham om å endre tilnærmingen sin til innovasjon.

Det er lett å tro at alle de vellykkede selskapene i USA skyldes en stat som legger til rette for innovasjon med gode skatteordninger og tiltak, mens teknologien og skaperkraften ligger i det private næringslivet. Professor Mazzucato viser i boken sin at det er den amerikanske regjeringen som har vært driveren og finansiøren for grunnlaget av mange av de økonomiske suksessene i det amerikanske næringslivet.

Hun vier blant annet et helt kapittel til Apple. Den største risikotakeren for å kunne utvikle iPod, iPhone og iPad er i følge boka myndighetene: «the success of these technologies is overwhelmingly due to the foresight of the US government in envisioning radical innovation in the electronics and communication fields going back to the 1960s and 1970s. It was not Apple executives nor its shareholders who rose to the challenges associated with the risks involved in basic science and technology investment». Derfor er det et paradoks når Apple nå bruker store ressurser på å unngå å betale skatt.

Tilsvarende har myndighetene lagt grunnlaget for og finansieringen av mange av produktene i den farmasøytiske industrien. I boka refereres det til at tre fjerdedeler av nye biologiske virkestoff er utviklet i statlige finansierte laboratorier. Samtidig har de topp ti farmasøytiske firmaene hentet ut mer profitt de siste ti årene enn de Fortune 500 andre selskapene til sammen. I tillegg er dette en industri som nyter store skattefordeler for forskning og utvikling.

Et eksempel som professor Mazzucato bruker er kreftmedisinen Taxol. Taxol ble oppdaget av the National Institutes of Health (NIH) og selges av Bristol-Myers Squibb til en pris av 20 000 dollar i året for de som trenger medisinen – 20 ganger kostnaden av produksjonen. Selskapet betaler NIH 0,5 prosent i royalties – det vanlige er ingenting. Det er en selvfølge at offentlige investeringer skal bidra til å skape privat profitt.

Bildet av USA er ofte at det er den private sektoren som har lagt grunnlaget for velstand og innovasjon, mens realiteten er svært aktive myndigheter som har fremmet innovasjon gjennom store offentlige investeringer i en rekke ulike tiltak. De har åpnet for nye teknologiområder gjennom målbevisste satsinger. Et eksempel er nanoteknologi som ble drevet fram av National Science Foundation og Clinton-administrasjonen.

Komiteen «The President’s Committee of Advisors on Science and Technology (PCAST)» argumenterte for at det ikke kunne forventes at det private næringslivet var i stand til å satse på nanoteknologi på et tidlig tidspunkt: «Industry generally invests only in developing cost-competitive products in the 3 to 5 year frame. It is difficult for industry management to justify to their shareholders the large investment in long-term, fundamental research needed to make nanotechnology-based products possible. Furthermore, the highly interdisciplinary nature of the needed research is incompatible with many corporate structures». Klarere kan det ikke sies at det private næringslivet i USA ble oppfattet som kortsiktig og lite fleksibelt.

Det var inspirerende å lese denne boka. Ikke minst fordi den gir et langt mer nyansert syn på hvordan vi kan oppnå innovasjon og at staten må spille en sentral rolle. Boka viser hvordan offentlig satsing både på grunnforskning og mer anvendt forskning samt kunnskapsgenerering generelt har vært viktig for mange av suksessene i blant annet USA.

Likevel er det viktig å presisere at det er ikke et direkte kausalt forhold mellom forskning og utvikling, og innovasjon, og heller ikke et direkte kausalt forhold mellom innovasjon og økonomisk vekst. Boka problematiserer dette forholdet, men også mange andre myter som: «lite er vakkert», «venturekapital elsker risiko», «vi lever i en kunnskapsøkonomi - se bare på alle patentene», «Europas problem er kommersialisering» og «næringslivsinvesteringer krever mindre skatt og byråkrati». Det er ikke overraskende at denne boka har blitt svært populær og har innflytelse på innovasjonspolitikken i flere land.  Jeg regner også med at norske politikere har lest boka med interesse.

Kanskje trenger vi flere offentlige «månelandingsprosjekter» i Norge hvis vi skal sikre et godt og bærekraftig næringsliv i fortsettelsen. Uansett les boka. Jeg tror ikke du vil angre.