Takk blå-rød-grønne-gule politikere

En entusiastisk statsminister på besøk ved Kavli-instituttet ved NTNU. Selfie ved Anne Steenstrup-Duch.
En entusiastisk statsminister på besøk ved Kavli-instituttet ved NTNU. Selfie ved Anne Steenstrup-Duch.

Da det ble kjent at May-Britt og Edvard Moser fikk Nobelprisen i fysiologi eller medisin, så var det mange journalister som ønsket en kommentar om de hadde et budskap til politikerne om finansiering av forskning. Bekjentgjøringen skjedde tross alt i dagene rundt forslaget til neste års statsbudsjett

Det var helt opplagt at nå skulle prisvinnerne få muligheten til å fortelle politikerne om manglende finansiering av forskning i Norge og at Nobelprisen var oppnådd til tross for den manglende politiske støtten.

Det var sterkt å høre svaret som journalistene fikk. Det var kort sagt takk. Det var en takk til politikerne som hadde bidratt med finansiering og støtte av forskningen gjennom mange år. Jeg tror at både tidligere statsminister Jens Stoltenberg og nåværende statsminister Erna Solberg opplevde denne takknemmeligheten da de ringte og gratulerte med prisen.

Jeg tror vi kan lære mye av hvordan May-Britt og Edvard Moser har arbeidet for å bygge opp forskningsaktiviteten sin gjennom mange år. Det har vært hardt og målbevisst arbeid for å oppnå fremragende forskningsresultater, men også et bevisst forhold til forskningsformidling, og kontakt med samfunnet for øvrig.

Det har vært utallige besøk ved senteret til May-Britt og Edvard Moser. Uansett om det har vært besøk av skoleelever, lokalpolitikere eller statsråder, så har de blitt møtt med stor velvillighet og entusiasme. Det har vært en del av det å drive forskningsaktiviteten. Ingen kan i dag si at de har prioritert feil.

Nylig fikk jeg høre fra en leder ved en annen enhet at det var vanskelig å få forskere til å stille opp ved besøk av blant annet politikere. Jeg tror at det er viktig at vi klarer å overbevise forskningsmiljøene våre om at det er både riktig og lurt å stille opp for ulike samfunnsaktører. Politikerne representerer de som sikrer god offentlig finansiering av forskning i Norge og det er usedvanlig viktig at de får god innsikt i den forskningen vi driver med og hvordan vi kan bidra til en mer kunnskapsbasert politikk.

Det er også noe spesielt for politikerne å få oppleve laboratoriene og snakke med forskerne. Slik får de kjenne på stemningen og føle nærhet til viktige forsøk – kanskje oppleve hvordan forsøksdyrene blitt godt ivaretatt og bli smittet av entusiasmen over viktige fremskritt. Legg merke til hvordan politikere snakker med glødende innlevelse og overbevisning om inntrykket de satt igjen med etter et besøk i et inspirerende forskningsmiljø.

Grunnlaget for den offentlig finansierte forskningen i Norge er nemlig at det er en bred politisk enighet om at forskning er viktig og at politikerne har en solid støtte for dette i befolkningen.

I Forskningsbarometeret 2014 vises det til en europeisk undersøkelse fra 2010 om hvordan befolkningen stilte seg til påstanden: «Myndighetene bør støtte forskning, selv om det ikke medfører noen umiddelbar gevinst». I Norge var det 87 prosent av de spurte som var enige i påstanden, mens 5 prosent var uenige. I Østerrike var det under halvparten av befolkningen som var enige i påstanden, mens EU samlet lå på 72 prosent.

I den samme undersøkelsen svarte befolkningen på om hvordan de stilte seg til påstanden: «Fordelen med vitenskapen er større enn de skadevirkningene vitenskapen kan ha». Norge var igjen landet som hadde høyest andel som var enige med 65 prosent, mens Nederland som hadde lavest andel lå på 27 prosent. EU samlet lå på 46 prosent. Bare 11 prosent i Norge var uenige i påstanden.

Disse tallene bekrefter at det er bred støtte i befolkningen for å satse på offentlig finansiert forskning i Norge. Det vises også i forskningsbevilgningene. Vi har ingen spesiell grunn til å klage over situasjonen i Norge, men heller vise takknemmelighet over de mulighetene vi har til å satse på forskning.

Samtidig har May-Britt og Edvard Moser vært dyktige til stadig å skaffe mer finansiering til forskningen sin. Det har vært en konsekvens av fantastisk gode resultater, men også et resultat av god formidling av hvilke muligheter det ligger i å støtte dem med mer penger. Det krever selvfølgelig at det følges opp med forskning av høy kvalitet som bekrefter at det har vært lurt å satse på prosjektene deres. Foruten å satse på kvalitet, har de prioritert strengt hva de har valgt å satse på.

Jeg er også overbevist om at vi kan satse enda mer på forskning, men da blir det oppgaven vår å formidle mulighetene til en enda større merverdi i framtiden. Data fra England har jo vist at det tok i gjennomsnitt 17 år fra det ble bevilget penger til hjerteforskning til det ga en økonomisk avkastning for samfunnet i form av bedre overlevelse og en lønnsom helseindustri. En stor utfordring i dag ligger kanskje i å overbevise sektordepartementene om at vi trenger mer langsiktig grunnleggende forskning hvor resultatene først kanskje blir anvendelige om 15-20 år.

Nobelprisen kom som et resultat av nysgjerrighetsdrevet forskning på hvordan hjernen fungerer. Sannsynligvis vil resultatene av denne forskningen ha langt større betydning for pasientene på sikt enn mye av forskningen hvor tid til forventet anvendelse prioriteres over kvalitet.

Så vil sikkert noen tro at svaret fra May-Britt og Edvard Moser til journalistene om at de primært ønsket å takke politikerne for støtte da det ble kjent at de fikk Nobelprisen, var uttrykk for en strategisk vurdering om å holde seg inne med politikerne. Til dere kan jeg si at etter å ha jobbet tett sammen med dem som nærmeste leder i over ni år, vet jeg at dette er noe som kom spontant og fra hjertet. De synes det er helt rett og på sin plass å takke politikerne.