Tale til de nyutdannede legene

I dag feirer vi at 103 nye leger er utdannet ved NTNU. Jeg er glad for at jeg som leder av Det medisinske fakultet får anledning til å holde en tale til de nye kollegaene med familie og venner. I dagens blogg får du også anledning til å lese talen:

Kjære kollegaer med familie, foreldre og venner
Gratulerer! Endelig er dere i mål etter mange års studier og ikke minst mange års målbevisst arbeid for å bli leger. Det er en glede for meg også å ønske velkommen fylkesordfører i Møre og Romsdal Jon Aasen – vi har gjennom mange år invitert politikere og beslutningstakere til avslutningene – de representerer det samfunnet og den helsetjenesten hvor dere nå skal jobbe og jeg er sikker på at også fylkesordføreren i Møre og Romsdal ønsker at noen av dere vil finne fremtidens arbeidsplass i fylket hans.

Forrige helg begynte jeg på en ny bok. I starten av boka står sitatet: «Med Rikshospitalet hadde nordmenn for en gangs skyld bygd for fremtiden, vel vitende om at vi skulle bli flere, eldre, sykere, mer kravstore. Tenkt langsiktig slik tyskerne hadde gjort med sine autostradaer og svenskene med sine flyplasser». Jeg er nokså sikker på at noen her også har lest dette, men vært mer opptatt av andre ting som at Harry Hole er tilbake.

Dere har nå de siste seks årene, for dere med forskerlinje de siste sju årene, fått fulgt ferdigstillingen av et enda mer moderne sykehus enn Rikshospitalet – St. Olavs Hospital Universitetssykehuset i Trondheim – regionens faglige spydspiss. Jeg regner forresten med at dere har vist fram sykehuset til slekt og venner og demonstrert den nye appen som viser hvordan dere kan navigere både utendørs og innendørs i byggene. Når det siste bygget, Kunnskapssenteret, er ferdig om vel 100 dager, har vi fullført et prosjekt som integrerer universitetet og sykehuset mer enn noen andre sykehus i Norge og for så vidt i Europa for øvrig. Det gjør vi fordi vi er overbevist om at undervisning, forskning og pasientbehandling bør kobles tett sammen. Det er samfunnets behov for bedre pasientbehandling og folkehelse som er drivkraften og oppdraget vårt. Så håper jeg at også dere vil bidra til å koble utdanningssektoren og helsetjenesten i fortsettelsen.

Det er bare ett problem med det nye sykehuset vårt. Vi har ikke klart å få på plass et psykiatrisenter. Det er jeg lite stolt av og vet dere hvorfor. Det bidrar til å skape et fortsatt skille mellom psykiske og somatiske lidelser. Det tjener hverken pasientene eller helsetjenesten. Fortsatt er det slik at færre kjemper for å sikre psykisk syke og rusmisbrukere en adekvat helsetjeneste. Jeg lover forresten at vi skal stå på for å få aksept for et psykiatrisenter.

Jeg er litt misunnelig på dere som nå har en lang og spennende yrkeskarriere foran dere. Hvordan vil medisinen utvikle seg de neste 10- 20- 30 årene? Hva blir fremtidens legerolle? Jeg skal ikke prøve å gi dere svaret. Dere skal slippe å fortelle hverandre på fremtidige kulltreff hvor feil jeg tok. Det er lettere å snakke om de utfordringene helsetjenesten møter allerede i dag med flere eldre, flere med kroniske sykdommer og plager, en stadig tyngre befolkning, og alle mulighetene for nye behandlingstilbud som overgår fellesskapets vilje til å betale. Her trengs dyktige leger for å bidra med å finne gode løsninger og det er dere!

Dere er godt forberedt til å møte virkeligheten som venter dere og mye bedre forberedt enn vi var for mange år siden. Kunnskapsmengden har også økt ekstremt mye siden vi var ferdig utdannet og dere er enda mer klar over at dere har lært for å lære videre, dere har mer kommunikasjonstrening, dere har lært å fortelle dårlige nyheter til pasienter som får stilt alvorlige diagnoser, dere har lært om å forebygge uønskede hendelser og dere har mye praksis fra universitetssykehus, lokalsykehus og allmennpraksis.

Vi ønsker å ha en kunnskapsbasert helsetjeneste og vi ønsker å ha en helsetjeneste hvor kunnskapen blir tatt i bruk. Det er ikke nødvendigvis lett. Data fra USA og Canada viser at 30-45 prosent av pasientene får ikke den anbefalte behandlingen og 20-25 prosent av pasientene får unødvendig og i noen tilfeller skadelig behandling. Dere skal altså ikke bare bidra til at vi får ny kunnskap, men også at den tas i bruk. Dere får være ekstra observante når dere kommer ut i helsetjenesten å se om all den nye kunnskapen dere har lært, er implementert på sykehusene og i kommunehelsetjenesten.

Dere er ingen supermenn og superkvinner som vi sender ut i helsetjenesten. Dere vil gjøre vurderinger som er feil og dere vil overse sykdommer og tilstander som i ettertid synes opplagte. Dere vil si ting som oppfattes på en annen måte enn tiltenkt og dere vil gjøre prioriteringer som viser seg å være feil. Dette skjønner stort sett pasientene. Men toleransen kan være lav hvis dere oppfører dere dårlig eller ikke lytter til hva de sier.

Derfor er det viktig å være både ydmyke og lydhøre i møte med pasientene. Særlig er det viktig å lytte til foreldrene til barn og ta deres bekymringer og observasjoner alvorlig. Vi kan lære mye av pasientene og det er viktig å se egne begrensninger og spørre om hjelp fra kollegaer. Eldre kollegaer føler seg mye tryggere hvis dere spør og diskuterer med dem enn det motsatte. Eldre kollegaer setter også pris på å møte unge kollegaer proppfulle med ny kunnskap.

Dere skal kort og godt ut i en svært positiv og givende jobb hvor dere skal oppleve at dere får fremme helse og livskvalitet. Dere skal møte mange spennende situasjoner og pasienter som har store forventninger til dere. Og ikke minst, dere kan gjøre en forskjell. Samtidig skal dere forvalte samfunnets ressurser og må tenke helhet. Vi må gjøre prioriteringer i helsetjenesten og det er viktig at vi bidrar til en likeverdig helsetjeneste. Målet må selvfølgelig være at vi bidrar til en likeverdig helsetjeneste globalt. Det medisinske fakultet har i de seinere årene økt engasjementet sitt innen global helse. Det har gitt meg muligheter til å se helsetjenesten i land som Nepal, Sierra Leone, og Malawi. Det gir et litt annet perspektiv på problemene vi har i eget land. Det gjør det også vanskelig å bruke ordet krise om helsetjenesten vår. Hvis noen av dere ønsker en annen utfordring og et litt forskjellig perspektiv på helse, så er det et skrikende behov for leger i mange land.

Så vil jeg si en annen ting. Dere har utdannet dere i et fag som kan være altoppslukende. Ja det er mulig å bruke all tid på å være doktor og dere vil også kunne få følelsen av å få dekket alle behov for sosial kontakt og venner. I tillegg den gode følelsen av å lykkes og gjøre noe meningsfullt. Ja, mange har vært der, men det kan være farlig å bygge hele tilværelsen rundt jobben. Dyrk også vennene dere har utenfor sykehuset og legekontoret. Prioriter familien og barna når dere får det og ektefelle og kjæreste. Husk at livet er mer enn jobb og vakter. Tenk å glemme litteraturen hvis dere liker å lese eller å glemme musikken hvis dere liker å lytte til den.

Mange har opplevd at jobben plutselig ikke lenger ble det den var og da gjelder det å ha noe annet å bygge livet på. Selvfølgelig vil jeg at dere skal stå på for å lære mer, gjerne forske ved siden av, men likevel husk at det er grenser. Leger har en alt for høy terskel for å søke hjelp hvis de selv får problemer – lov meg å huske det.

Til slutt vil jeg igjen gratulere dere med vel gjennomført studium. Vi håper også at dere blir gode ambassadører for studiet vårt. Uansett hvor dere bosetter dere og hvilken jobb dere tar, så ønsker vi at det fortsatt er en god relasjon mellom dere og fakultetet, at dere besøker miljøet og er stolt over den utdannelsen vi har gitt dere. Kanskje møtes vi igjen i forbindelse med spesialistutdanningen. Dere vet at fakultetene nå ønsker å ta et større ansvar for spesialistutdanningene. Hold også kontakten med medstudentene. Dere har lagt grunnlaget for vennskap som vil vare livet ut og dere er heldige som kan holde kontakten via sosiale medier. Vel - kom gjerne også tilbake som lærere og forskere eller kanskje sensorer- vi trenger stadig nye dyktige medarbeidere. Lykke til. Vi vet at dere vil bidra til å løfte norsk medisin enda et hakk. Takk