Taushetsplikt på Facebook

På mandag var jeg på allmøte til medisinstudentene våre. Fakultetsledelsen var invitert til å være med å diskutere bruk av sosiale medier. Det er ingen tvil om at sosiale medier gir nye utfordringer for oss i helsetjenesten og dermed også for studentene våre.

Nå er kanskje studentene våre mer kritisk til hva de legger ut på Facebook enn enkelte i foreldregenerasjonen. Allikevel var det flott at studentene tok et initiativ for å diskutere hvordan vi kan bevisstgjøre hverandre i bruk av de nye mediene.

Det finnes ikke private rom på Internett. I praksis er det ingen forskjell på om du skriver noe på Facebook eller i et leserinnlegg i avisa. En liten kommentar til en venn kan siden gjenfinnes i en reportasje i en avis. De fleste føler nok at kommentarene deres har liten offentlig interesse, men det hjelper lite hvis andre har en annen mening.

Taushetsplikten setter klare begrensninger i hva vi kan skrive på Internett. I helsetjenesten opplever vi mye spennende og det kan være fristende å dele faglig interessante situasjoner med venner.

Ingen vil tenke på å bruke navn, men vi beveger oss vanligvis i oversiktlige lokalsamfunn. Situasjoner og personer kan raskt gjenkjennes av andre og dermed er taushetsplikten brutt. Pasienthistorier hører ikke hjemme i sosiale medier. Medisinstudenter er også helsepersonell når de er ute i praksis og det stilles de samme krav til aktsomhet og krav om å ivareta taushetsplikten som hos de ansatte.

Jeg snakket til studentene om at vi er nødt til å forholde oss til den rollen vi har når vi opptrer i sosiale medier. Som dekan ved et medisinsk fakultet vil jeg uansett om jeg opptrer som privatperson i andre sammenhenger inklusiv sosiale medier, identifiseres med rollen som leder. Det setter selvfølgelig begrensninger i hva jeg skriver og publiserer på Internett.

Medisinstudenter blir identifisert som kommende leger. Bilder, videoer og tekster på Internett vurderes av de framtidige pasientene til vedkommende student. Er dette en person som jeg føler kan ta ansvaret for å hjelpe meg når jeg er mest sårbar eller syk? Er denne personen skikket til å være lege?

Vi er i dag pliktige til å vurdere om den enkelte student er skikket til å være helsearbeider – dette er en fortløpende vurdering gjennom hele studiet. Hvis noen reiser tvil om at en student er skikket vil det ikke være usannsynlig at eventuell ukritisk og upassende framtreden på Internett, vil være av betydning.

Ofte glemmes det at alt som publiseres kan gjenfinnes på et langt seinere tidspunkt. Det er en kjent sak at personalavdelinger søker på nettet når de skal vurdere jobbsøkere. Sånn sett var det enklere å være student tidligere. Utagerende festing eller uoverveid lek som det ble tatt bilder av, forble i et album eller borte i en flytting. Dagens studenter vil oppleve at andre som ikke var tiltenkt å se bildene, vil studere dem nøye mange år seinere.

Vi skal allikevel ikke glemme at dagens studenter som tidligere studenter, gjennomgår en modningsprosess i løpet av et seksårig medisinstudium. Derfor er ikke nødvendigvis bilder og videoer fra studenttiden representative for den legen du møter på kontoret. Det er oppløftende å se hvordan tilsynelatende umodne studenter ved oppstart av studiet, ender opp som reflekterte og empatiske leger ved studieslutt.

Diskusjonen vi hadde på allmøtet viste også at dagens studenter er svært reflekterte over egen publiseringspraksis på Internett. Studenter er også flinke å si i fra hvis de synes at andre studenter går over streken.

Sosiale medier bidrar til livskvalitet, kunnskap og vennskap. Samtidig kan sosiale medier påføre mennesker både tilsiktet og utilsiktet lidelse. Vi som er i helsetjenesten og studentene våre har et stort ansvar for å bidra til at sosiale medier gir befolkningen en trygghet for at vi behandler dem med respekt og ivaretar taushetsplikten.

Lykke til med neste Facebook-status, blogginnlegg eller filmklipp på Youtube.