Jeg husker vi feiret at Nobelprisen i medisin i 1989 gikk til to forskere ved University of California, San Francisco (UCSF). Jeg var stipendiat på UCSF på den tiden. Niende oktober ble det kjent for oss at institusjonen hadde fått nye Nobelprisvinnere og vi var stolte. For meg var det to kreftforskere som jeg ikke hadde noe forhold til og navnene forsvant etter hvert ut av hodet.

En av grunnene kunne ha vært at vi bare åtte dager seinere opplevde et av de største jordskjelvene i San Franciscos historie. Jordskjelvet 17.oktober endret på mange måter arbeidsdagen vår i tiden etterpå.

Juletid er lesetid. En av gavene jeg fikk var boka med samme tittel som overskriften: ” The Art and Politics of Science” av Harold Varmus.

Det er en fascinerende bok av en Nobelprisvinner som gikk fra å være kjent kreftforsker til en fremtredende forskningspolitiker. President Clinton utnevnte han i 1993 til sjef for ”the National Institutes of Health” (NIH). NIH er verdens største bidragsyter til medisinsk forskning.

Harold Varmus hadde fullført et år av ph.d.- utdanningen sin i engelsk litteratur da han sluttet. I stedet begynte han å studere medisin. Ved endt medisinstudium forlot han klinisk medisin og ble basalforsker – først ved NIH og deretter ved UCSF.

Boka er en kombinasjon av en biografi, en gjennomgang av forskningen som første til Nobelprisen og en bred innføring i det å være forskningspolitiker og leder av store forskningsinstitusjoner. Han ledet NIH i årene 1993-1999 og er nå president ved Memorial Sloan-Kettering Cancer Center i New York.

Det har selvfølgelig også blitt tid til skjønnlitteratur og slik sett føler jeg litt slektskap til Harald Varmus. Han skriver engasjert om å lese skjønnlitteratur og hvordan humaniora er en viktig del av livene våre.

Det virket litt surrealistisk å lese Levi Henriksen sine julefortellinger: ”Alt det som lå meg på hjertet” på en uterestaurant i Buenos Aires. Tretti grader og sol syntes fjernt fra de dystre fortellingene fra det angivelig stedet Skogli utenfor Kongsvinger. Allikevel skriver Henriksen godt og boka kan anbefales.

Levi Henriksen er vel ikke en av favorittene til norske litteraturkritikere, men jeg har sansen for han. Han beskriver en virkelighet som virker fjern fra meg samtidig som det er noe kjent med det som skjer i novellene.

En annen stor norsk forfatter er Ingvar Ambjørnsen som jeg egentlig har lest alt for lite av. Det har blitt flere filmer basert på bøkene hans, enn lesing av selve bøkene.

Opp Oridongo er hans siste bok som fortjener svært god omtale. Ingvar Ambjørnsen er en fantastisk flink forteller som klarer å gi oss en historie som stimulerer til refleksjon og som gir så mange spørsmål at fantasien får nok å arbeide med.

Ulf Vågsvik dukker plutselig opp på øya Vaksøy og slår seg til hos den noe eldre Berit som er enke. De har hatt kontakt tidligere, men hva som har vært årsaken til kontakten får vi aldri vite. At han har vært gjennom noen vanskelige år med store personlige problemer, er helt klart. Resten får du prøve å finne ut av selv.

Det er allikevel en ting som irriterer meg i romanen og det er alt det som skrives om stedet - en norsk virkelighet som virker lite sannsynlig. Slik sett avslører forfatteren at han ikke bor i Norge. Ei lita øy med tusen innbyggere som har både egen lensmann og lennsmannsbetjent, prest, tannlege og hyppige bussavganger langs hovedveien.

Du har kanskje skjønt at Harold Varmus var en av de to personene jeg var med og feiret i 1989. Hvis du er interessert i kreftforskning eller forskningspolitikk, så anbefaler jeg boka på det sterkeste. Han klarte å fascinere meg i beskrivelsen av de store fremskrittene i kreftforskningen og mulighetene til å utvikle nye behandlingsmetoder.

Allikevel var det nok de forskningspolitiske aspektene som fascinerte mest. Spenningen mellom basalforskning og klinisk forskning, arbeidet for publisering i åpne kanaler på internett, stamcelleforskning, hvordan det politiske spillet på Capitol Hill påvirker bevilgningene av forskningsmidler til NIH og arbeidet for økt innsats innen global helse.

Det er godt å ha tid til å lese andre ting enn bare sakspapirer til et eller annet møte. Jeg håper du også har fått muligheten til å lese mye litteratur i jula.